Sjelden har Adam Smiths maktkritikk vært mer relevant enn i dag
Lite ville provosert Adam Smith mer enn den skamløse hyperkonsentrasjonen av økonomisk og politisk makt rundt Trump-administrasjonen.
Publisert: 12. mars 2026
Den 9. mars 1776 utkom første utgave av Adam Smiths store verk «An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations» (WN). Boken ble straks en sensasjon og verdsatt som et banebrytende bidrag til økonomisk opplysning.
Få vil i ettertid betvile at boken innvarslet et epokeskifte i vår forståelse av sammenhengene mellom politikk og økonomi. Med boken hadde Adam Smith nedlagt grunnsteinen for utviklingen av politisk økonomi og senere samfunnsøkonomi, som eget fagfelt.
Markeringen av denne 250-årsdagen gjør det nærliggende å spørre hva Adam Smith ville tenkt om vår tid?
Hva ville han likt og gjenkjent som gode eksempler på «to extend the liberty and happiness of the people»?
Og hva ville han ha mislikt, som nye eksempler på de mektiges forsøk på å utnytte sin «wretched spirit of monopoly and privilege»?
På den positive siden ville han med stor sikkert ha anerkjent bidragene fra frihandel, globalisering og en regelbasert internasjonal orden i å skape vekst og velstand for brede lag av verdens befolkning. Samtidig ville han ha rettet et kritisk blikk mot land som ikke lot alle ta del i den globale arbeidsdelingens store gevinster.
Han ville utvilsomt sperret øynene opp for den nordiske kombinasjonen av inkluderende liberalt demokrati, en velfungerende åpen markedsøkonomi, med en velferdsstat som sikrer alle høy grad av sosial trygghet. Kanskje ville han til og med bli minnet om sin norske venn Peder Anker, som var så elskverdig å ta initiativ til å publisere en dansk utgave av boken, allerede i 1779?
Motsatt, ville han føle seg dypt plaget av å observere Trump-administrasjonens vilkårlige nymerkantilistiske handelspolitikk, som om hans egne avsløringer av merkantilismens fordommer om handel og rikdom hadde vært til ingen nytte.
Jo nærmere Adam Smith tok dagens USA i øyesyn, desto tristere ville han blitt. At mektige aktører kunne være i stand til å kapre staten til egen fordel hadde han sett flere eksempler på, ikke minst opphopningen av konsentrert makt rundt The East India Company. Et tidlig eksempel på at privilegert maktkonsentrasjon og moralsk korrupsjon ofte gikk hånd-i-hånd. Men dette problemet var i det minste oversiktlig og løsbart. Smiths botemiddel var å avskaffe monopolprivilegier, håndheve likhet for loven og innføre fri konkurranse.
Det var ingenting som opprørte Smith mer enn «the corruption of commercial society by concentrated privilege». Få ting ville derfor provosert Adam Smith sterkere enn å observere den skamløse hyperkonsentrasjonen av økonomisk og politisk makt rundt Trump-administrasjonen. En liten gruppe av insidere har lykkes med å rigge politikken i sin egen favør, tilsynelatende uten å måtte stå til ansvar overfor noen andre, basert på normale juridiske og demokratiske kriterier.
Han ville heller ikke blitt imponert av en president som dyrker korrupsjon som maktkonsoliderende metode.
Desto mer uroet ville han vært av at tekoligarkene rundt Trump rår over de samme gigantiske plattformselskapene som har tilrevet seg dominerende makt til å manipulere informasjonsstrømmene våre, gjennom ugjennomsiktige algoritmer og KI-roboter.
Så kan det tenkes at Smith hadde blitt minnet om noe han selv hadde skrevet om i sin første berømte bok, «The Theory of Moral Sentiments» (1759): Folks tilbøyelighet til å la seg imponere av rikdom og makt, selv når de rike og mektige ikke fortjener det. Denne menneskelige svakheten forsto Smith, kanskje skarpere enn noen andre i sin samtid, hadde en besynderlig tendens til å prege et næringsliv som ikke trengte å frykte effektiv konkurranse i markedet.
Denne økonomiske sykdomstilstanden har fått det treffende navnet kronisk kapitalisme. Et sikkert symptom er at man har tapt av synet forholdet mellom profitt og fortjenesteverdig innsats og resultat.
Det eneste effektive botemiddelet mot dette problemet, med kraft nok til å forene egeninteressen med allmenninteressen og marked med moral, var for Adam Smith å introdusere effektiv konkurranse. Slik er det fortsatt.
Derfor ville Adam Smith ville trolig nikket bekreftende til EUs konkurransepolitikk og regulering av digitale plattformer som viktige motkrefter mot de privilegerte tekoligarkenes algoritmestyrte maktutøvelse med global rekkevidde – hinsides demokratisk kontroll.
Like sikkert som at han ville stilt seg fullstendig uforstående til brexit.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 10.3.2026.
Relatert
25 år siden Equinor gikk på børs
Hvite elefanter i næringspolitikken
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
