Norsk politikk

SV er et fløyparti

Men om det i det hele tatt skal gi mening at vi faktisk har fløypartier, altså partier som står utenfor det vi med rimelig sikkerhet kan plassere i det politiske sentrum, så er SV et slikt parti. Bård Larsen i Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 27. oktober 2018

Det var i et intervju med Vårt Land tidligere denne uken (24.10.) at Jonas Gahr Støre uttalte at SV ikke er et fløyparti. Støre, som deler Knut Arild Hareides syn på at ytterpunktet Frp ikke bør være i regjering, pekte på at tradisjonen med sentrum som tyngdepunkt i norsk og europeisk politikk har gitt bred legitimitet. Når Solberg-regjeringen valgte å legge ytterpunktet til høyre for Høyre i 2013, brøt dette med tradisjonen, ifølge Støre. På et indirekte spørsmål om ikke den rødgrønne-regjeringen, bestående av Ap, Sp og SV, også brøt denne tradisjonen, svarte Støre:

«SV er ikke et fløyparti.»

Støres analyse av fenomenet fløypartier fremstår temmelig pussig. Kan det henge sammen med at Ap er relativt lite opptatt av ideologi?

Ap er ikke kjent for å diskutere egen ideologi ute i det fri. Og i alle fall ikke å diskutere den med resten av venstresiden. Ap har heller ikke vært særlig interessent i å kritisere andre partier, bevegelser eller ideer på den øvrige venstresiden, selv ikke når det dreier seg om åpenbare autoritære eksesser, noen ganger også i eget reir.

Kritikk av autoritært tankegods på venstresiden har ofte vært forbeholdt kritikere fra høyresiden. Og «borgerlige dogmer», de duger som kjent «ikke som kritikk av sosialismen», som det ble sagt på 70-tallet. Noen av oss fra den mørke siden har for eksempel påpekt at det er underlig å se Ap og stalinister feire 1. mai sammen uten at dette blir et uttalt tema hos ellers trauste sosialdemokrater.

Et unntak er leder av Oslo Arbeidersamfunn, Fredrik Mellem, som i et brev til LO skrev at de 12 000 som samles på Youngstorget settes «i forlegenhet av dem som velger å vifte med symboler som forbindes med totalitære regimer». Som man roper i skogen får man svar: «Med venner som dette trenger venstresida ingen fiender», var reaksjonen fra ytre venstre. Mellem fikk liten eller ingen støtte fra sine partifeller.

Like forunderlig er det at ingen i Ap har tatt seg bryet med å kommentere en rekke utspill fra venstreradikale og kommunister som har gjort krav på Einar Gerhardsen. Man skulle tro at både Ap og tankesmia Agenda, med masse skolerte folk, ville ha en ting eller to å si til det? Men igjen er det stille. For en utenforstående ser det ut som om Ap ikke vil eie sin egen ideologi og sin egen historie. Kan forklaringen være at de vil sitte stille i båten?

Det er nemlig få på venstresiden som har lyst til å ta sånne debatter i egne rekker. Selv om Ap er blitt et sentrumsparti på flere måter, finnes det fremdeles innslag i partiet og fagbevegelsen som står mye lenger til venstre. Toppene i partiet er lite tjent med å erte dem på seg. Som motytelse for høyreavvik har ledelsen i partiet latt venstresiden holde på med sitt, for eksempel i LOs lokallag.

Det samme kan sies om SV, som på overflaten og i det toppstyrte fremstår som et venstresosialdemokratisk parti, men som internt spriker i flere retninger. SV er fremdeles et parti der sosialisme er programfestet, men uten at partiet noensinne har klart å lande en felles forståelse av hva sosialisme er. Noe slikt ville nemlig føre til splid i partiet, mellom liberale demokrater og de som tror på samfunnsomveltning og overgang til en sosialistisk stat, old style.

I lys av dette er det kanskje ikke så merkelig at Jonas Gahr Støre nylig hevdet at SV ikke er et fløyparti. Men stemmer det? Er Støres antagelser basert på en omforent forståelse av hva som definerer et fløyparti, og hvordan dette oppfattes som en analytisk kategori i tradisjonelle parti- og valgstudier? Samt utledet av dette: Er SV nå å betrakte som en del av det politiske sentrum?

I læreboka Norsk Politikk av Jan Erik Grindheim, Knut Heidar, Kaare Strøm, utgitt på Universitetsforlaget i 2017, forklares begrepet fløypartier med utgangspunkt i den dominerende høyre-venstre-aksen i norsk og europeisk politikk. Siden Høyre og Arbeiderpartiet er hovedmotstandere langs denne aksen: «blir andre partiers politiske plassering ofte beskrevet i forhold til disse to, enten som ´mellompartier´ (KrF, Sp og Venstre) eller som ´fløypartier (FrP, SV og Rødt)».

Dette er en enkel og akseptert definisjon av fløypartier i veletablerte parti- og valgforskningsmiljøer.

En annen, gjengs oppfatning er at partier som ønsker en radikal og varig endring av samfunnsstrukturen er annerledes enn de satte partiene, de som mer eller mindre forsvarer det bestående.

Spørsmålet er hvorfor Støre mener denne oppdelingen ikke stemmer. Er det fordi Støre mener at SV har endret seg så mye siden 2017 at partiet nå er et «mellomparti» langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen, eller kan det være at Støre rasjonaliserer muligheten for en ny regjering med et mellomparti som helst ikke vil ha noe med fløypartier å gjøre?

Er Støres antagelser basert på en rimelig forståelse av begrepet «fløyparti»? Og enda viktigere: Er det riktig at SV i dag ikke er et fløyparti og derfor må betraktes som en del av det politiske sentrum?

Ikke lett å vite. Men la oss se på hva SV står for i dag, og om det er rimelig å tolke det som moderat og sentrumsnært.

I SVs prinsipp-program kommer det tydelig frem at dagens samfunn må endres radikalt, for eksempel med formuleringer som «Et annet samfunn er ikke bare mulig. Det er nødvendig… Derfor sosialisme». Videre kan vi lese at SV vil arbeide for et sosialistisk folkestyre med utjevning av makt og eiendom, som «forutsetter at det kapitalistiske systemet må erstattes – nasjonalt og globalt – av et demokratisk og bærekraftig behovsstyrt system.»

SV vil utvide streikeretten, gjennom å avskaffe tvungen lønnsnemd. Meg bekjent er det ingen andre partier, til høyre for SV, som vil fjerne muligheten for tvungen lønnsnemd av hensyn til vitale samfunnsinteresser.

SV vil avskaffe monarkiet og innføre republikk som styringsform i Norge (noe som for så vidt ikke er så «radikalt»). SV vil si opp EØS-avtalen og melde Norge ut av NATO. Kun Rødt mener det samme.

Det er kanskje ingen vits i å rippe opp i at SV støttet chavistene i Venezuela helt til landet gikk fullstendig til hundene. SV er nemlig ikke opptatt av Venezuela lenger.

En liten kikk på ungdomsorganisasjonen SU er kanskje litt urettferdig, for det er lov å være ung og utålmodig. Men gitt at dette er folk som etter hvert skal fylle voksenskoene i partiet kan det være greit med en liten titt.

SU vil «avskaffe kapitalismen som system». De er ikke særlig begeistret for et Ap, som forsøker å «tøyle kapitalismen», og fremdeles er «bygget på kapitalistiske verdier.» SU er tilhenger av planøkonomi, selv om det henger litt i lufta hvor inngripende denne skal være:

«De kapitalistiske eierforholdene må erstattes av demokratiske eierformer. Kollektivt eierskap er en grunnstein i sosialismen.» I likhet med moderpartiet vil SU ”avskaffe monarkiet og kongen” (sic). SU vil melde Norge ut av NATO og EØS. EU er helt uaktuelt og Israel skal boikottes fullstendig.

Ser vi ut av andedammen er for eksempel tyske Die Linke SVs søsterparti. Die Linke er en sammensmelting av vesttyske fagforeningsfolk og utbrytere fra det sosialdemokratiske SPD på den ene siden, samt det tidligere østtyske kommunistpartiet på den andre. Die Linke er igjen tilsluttet den kommunistiske fellesorganisasjonen European Left (EL). Sammenblandingen med ikke-demokratiske radikale partier er formalisert.

I Europaparlamentet har SVs nordiske samarbeidsorganisasjon Nordisk Grønn Venstre formalisert samarbeid med kommunistene gjennom paraplyorganisasjonen GUE/NGL. SVs ungdomsorganisasjon SU er medlem av European Network of Democratic Young Left, hvor blant annet ungkommunistene fra Italia, Frankrike og Moldova er medlemmer.

Når alt dette er sagt er SV et annet parti enn for tjue og tretti år siden. Partiprogrammet er diffust, og de sosialistiske løsningene mangler både ideologisk og praktisk substans. Det er noe for alle på venstresiden der, og det kan tolkes alt etter hvor radikalt det enkelte medlemmet eller velger er. Men uansett sitter vi igjen med et parti som åpenbart ikke er i symmetri med det bestående samfunnet. Vi forespeiles dyptgripende samfunnsendringer. Og Norge skal altså meldes ut av NATO.

Den politiske aksen må ikke nødvendigvis leses normativt. Et fløyparti behøver ikke å være «slemt». Men om det i det hele tatt skal gi mening at vi faktisk har fløypartier, altså partier som står utenfor det vi med rimelig sikkerhet kan plassere i det politiske sentrum, så er SV et slikt parti.

Sånn til slutt kan man jo også spørre om det faller i god jord hos alle i partiet at de nå med ett ikke lenger er radikale, men satte sentrumsslitere. For da er det vel strengt tatt ikke behov for sosialisme lenger heller?

Artikkelen er publisert hos Minerva 25.10.18.