Har Osloskolen en politisk ledelse nå?

Sett fra utsiden er det ikke mye tillit å spore, skriver Kristin Clemet.

Publisert: 12. oktober 2018

Rett før jul i fjor, altså for bare ca. 10 måneder siden, tiltrådte Inga Marte Thorkildsen som byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo.

En av hennes fanesaker var å gjennomføre en tillitsreform i Osloskolen. Som det het i byrådets budsjettforslag for 2018: «Tillit skal prege styring og ledelse i Oslo kommune og reflekteres i styringsdialogen mellom byrådsavdeling og virksomhet, på den enkelte arbeidsplass og i samhandling med de tillitsvalgte. Med tillit som strategi og arbeidsform skal tjenestene utvikles sammen med innbyggerne.»

Sett fra utsiden er det ikke mye tillit å spore. Det er snarere slik at det oser mer mistillit av dialogen og arbeidsformen enn noen sinne.

Riktig nok har det lenge vært slik at enkelte som arbeider i Osloskolen, har gitt uttrykk for mistillit til både dette og hint, slik for eksempel lektor Simon Malkenes har gjort i årevis, og slik han sikkert vil gjøre igjen når han nå snart skal utgi en ny bok på Manifest forlag. Men at noen er misfornøyd og uenig i den skolepolitikken som føres, eller ikke liker ledelsen i etaten, og gjerne vil gi uttrykk for det, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Etaten har 15.000 ansatte og kan altså sammenlignes med de største selskapene vi har i Norge.

Det fundamentalt nye er at det er byråden selv, altså den øverste ansvarlige, som gir uttrykk for dyp mistillit til etaten. Hvor lenge det har pågått, har jeg ikke oversikt over. Jeg la første gang merke til det i april, da byråden, etter min oppfatning, hadde en meget oppsiktsvekkende opptreden i NRK Debatten. Etterpå har jeg skrevet flere blogginnlegg om saken, og jeg har også blitt intervjuet av NTB og Klassekampen (ikke på nett).

Enkelte medier har vært påfallende lite nøytrale. Det fremste eksemplet er antagelig Dagsavisen, som synes å ha hatt rikelig med anonyme kilder tett på byrådet og Inga Marte Thorkildsen selv. Og journalist Lars West Johnsen var åpenbart så revet med at han ikke engang så bjelken i sitt eget øye da han beskrev mitt bidrag til debatten, som han syns var «forutsigbart inntil det kjedsommelige», siden Søgnen jo «er den fremste eksponenten» for mine ideer.

Men West Johnsen har ikke forstått mitt viktigste poeng. Han har i og for seg rett i at jeg er imponert over Osloskolen, og at jeg håper at ikke noen greier å rive ned det som er bygget opp gjennom de siste par tiårene. Men grunnen til at jeg interesserer meg for denne saken, er vel så mye min mer langvarige interesse for forvaltningspolitikk og politisk ledelse.

Derfor fulgte jeg også litt ekstra med i går.

I går var det nemlig møte i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre. Pressen, herunder også Dagsavisen, var til stede på møtet, men det virker som møtet ikke ble helt slik avisen hadde håpet. Etter at byråden i månedsvis har uttalt mistillit til utdanningsetaten og etterlatt et klart inntrykk av at den og dens øverste leder, altså Astrid Søgnen, saboterer lovlig fattede vedtak og styringssignaler fra byrådets side, ventet vel de fleste at disse svært alvorlige og uvanlige påstandene ville bli konkretisert. Grunnen til at man kunne forvente det, var at byråden i komiteens forrige møte og i bystyret etterpå, har blitt bedt om å gi konkrete eksempler på tilfeller der Søgnen og etaten ikke har fulgt opp de styringssignalene byrådet har gitt.

Thorkildsen har ikke villet svare på dette, men har i stedet lovet å komme tilbake til det, noe man altså kunne forvente ville skje i går.

Men det skjedde ikke.

Thorkildsen kunne fortsatt ikke gi noen eksempler.

Hun forklarte det med at det var vanskelig å være mer konkret, dels på grunn av varslersakene mot henne og dels fordi byrådet har innledet eller bedt om en dialog med Søgnen om overgang til annen stilling. Man kan, isolert sett, ha en viss forståelse for dette, men det er ganske trist. Hun har i verste fall, gjennom å uttrykke så mye mistillit i det offentlige rom, gjort seg selv handlingslammet i møte med helt legitime krav og ønsker fra bystyrets side. I en slik situasjon må man også kunne spørre om hun overhodet er i stand til å fungere som Osloskolens øverste leder på en god måte.

Det viktige som skjedde på møtet i går, var likevel ikke at byråden ikke kunne gå mer i detalj, men at hun eksplisitt avkreftet alle spekulasjoner om at etaten og dermed Astrid Søgnen ikke har fulgt opp de formelle styringssignalene som er gitt:

«Jeg har fått signaler om at enkelte har tolket mine uttalelser som at etaten ikke har fulgt opp vedtak fattet i bystyret. Til dette vil jeg bemerke at det i tråd med Oslo kommunes parlamentariske styringssystem er jeg som byråd som står til ansvar for å følge opp vedtak fattet i bystyret. Jeg vil derfor presisere at mine uttalelser har handlet om samhandling og samarbeid i forholdet mellom byrådsavdelingen og Utdanningsetatens ledelse, og ikke om etatens faglige standarder, eller oppfølging av vedtak fattet i bystyret.»

Man må vel kunne si at uttrykket «signaler» kanskje er litt svakt, ettersom mediene i ukevis har vært fulle av påstander om at Søgnen og etaten ikke gjør det de, i henhold til vårt demokratiske styringssystem, skal gjøre. Det hadde nok vært en fordel om dette forlengst hadde vært presisert i offentligheten. Det er jo ikke helt urimelig å anta at det har vært en belastning for Thorkildsens underordnede, som hun er arbeidsgiver og leder for, at de har vært gjenstand for så alvorlige beskyldninger så lenge.

Det byråden fortsatt ikke er fornøyd med, er «samhandlingen og samarbeidet», og at etaten ikke følger opp mer uformelle styringssignaler, noe hun mener er «uheldig og vanskeliggjør arbeidet med å gjennomføre oppvekst- og utdanningspolitikken». Om det noen gang kommer noen konkrete eksempler på hva dette betyr, vet jeg ikke.

At et samarbeid ikke alltid er knirkefritt, er uansett ikke uvanlig. Men det skyldes ikke nødvendigvis bare den ene part, og det er under alle omstendigheter den øverste ledelsens ansvar. Det påstått dårlige samarbeidet skjer i dette tilfellet under Thorkildsens ledelse, og det er hun som har ansvaret for å gjøre noe med det. Greier hun ikke det, kan det i seg selv være et uttrykk for dårlig ledelse. En god leder løser som regel slike problemer uten å påføre virksomheten stor skade, for eksempel ved å la konflikten utspille seg over lang tid i det offentlige rom.

For å underbygge sitt poeng viste for øvrig Thorkildsen til at opplevelsen av dårlig samhandling og samarbeid også ble opplevd av tidligere byråd Tone Tellevik Dahl. Men det skurrer. Daværende skolebyråd Tellevik Dahl ga i bystyret uttrykk for «full tillit til Astrid Søgnen og hennes etat», som hun hadde «et godt samarbeid med» mindre enn to måneder før Thorkildsen tok over. Hun sa også at hun og etatens ledelse var «omforent» om hvordan de skulle nå byrådets politiske mål. Å si noe helt annet ett år etterpå, lenge etter at hun har gått av, er i hvert fall ikke uttrykk for god ledelse. Det er også merkelig at Thorkildsen kan påberobe seg støtte fra Tellevik Dahl når Tellevik Dahl har sagt det motsatte fra bystyrets talerstol.

Det er veldig vanskelig å se for seg hvordan denne saken vil ende.

Det er minst tre saker som lever side om side og/eller som er vevet inn i hverandre:

Det er bystyrets krav og ønsker overfor byrådet om å klargjøre og konkretisere de negative uttalelsene byrådet har kommet med i mediene om de dårlige samarbeidsforholdene mellom byrådet og utdanningsetaten. Byråd Thorkildsen har nå parkert de mest alvorlige påstandene som har versert, men fortsatt er det uklart hvorfor hun fremsetter så mange offentlige klager på etaten og etatens ledelse.

Det er de tre varslersakene mot Inga Marte Thorkildsen, hvorav én visstnok også omfatter byrådslederen.

Og det er personalsaken vis a vis Astrid Søgnen. Byrådet sier at det har innledet eller ønsker en dialog med Søgnen om at hun skal fratre sin stilling. Hva denne dialogen består i, er det vel ingen utenom partene selv som har full innsikt i. Men dersom byråden og byrådslederen oppfører seg like lite ryddig som ledere og arbeidsgivere overfor Søgnen som de gjør i det offentlige rom, er dialogen neppe helt på skinner.

Artikkelen er publisert på Clemets blogg 12.10.18.

Publisert: 10. november 2022