Om Kunnskapsløftet og skolens brede samfunnsoppdrag

Norske elever har hatt stor fremgang siden Kunnskapsløftet ble innført, skriver Kristin Clemet.

Publisert: 30. juni 2018

I en artikkel i Klassekampen 27.juni omtaler tidligere utdanningsdirektør Ivar Bjørndal tre bøker som blant annet handler om dagens lærerrolle, og som han anbefaler oss å lese. En av dem er en ny artikkelsamling («Kritiske blikk på skolen»), hvorav Bjørndal særlig trekker frem tidligere ekspedisjonssjef Ole Briseids artikkel.

Jeg har ennå ikke fått lest denne artikkelen, men Bjørndals omtale av hva som har skjedd på 2000-tallet, etterlater etter min mening et feilaktig inntrykk, og den fortjener derfor en kommentar.

Det er riktig at det på 2000-tallet er blitt innført nasjonale prøver og kartleggingsprøver i norsk skole, og at vi i forbindelse med Kunnskapsløftet fikk læreplaner som inneholder læringsmål. Det er likevel tendensiøst, syns jeg, å omskrive dette til at vi fikk «et voldsomt trykk på mål- og resultatstyring, kontroll og stadig rapportering», og i særdeleshet uten å nevne hvorfor vi fikk prøvene og læringsmålene.

Prøvene og læringsmålene kom, fordi det ble avdekket at en svært høy andel elever (17-20 prosent) gikk ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. En viktig grunn til at det kunne skje, var at man ikke hadde tilstrekkelig underveisvurdering, slik at det kunne settes inn tiltak i tide. Samtidig var det stor frustrasjon knyttet til læreplanene, fordi de bare sa hva man skulle gjøre og ingenting om hva formålet med opplæringen var. Det var derfor bred enighet om å innføre læringsmål, nasjonale prøver og kartleggingsprøver, og meg bekjent er det bare SV og Senterpartiet som nå vil fjerne prøvene.

Det kan selvsagt likevel være slik at enkelte kommuner, skoler eller lærere overdriver bruken av egne prøver eller rapportering, men dette må eventuelt løses lokalt.

Det er også en fundamental misforståelse, som flere formidler, at PISA og det såkalte PISA-sjokket var årsaken og begrunnelsen for de reformene som kom tidlig på 2000-tallet. Det forelå etter hvert et vell av informasjon om norsk skole, spesielt fra vår egen nasjonale forskning og evaluering av Reform 94 og Reform 97, og det var den samlede kunnskapen som begrunnet reformen Kunnskapsløftet. Som forskerne selv sa: Ingen reform har vært bedre forskningsmessig begrunnet enn Kunnskapsløftet.

Bjørndal spekulerer også i at Kjell Magne Bondevik, som var statsminister, ikke egentlig «var begeistret for den kursen det nye politiske flertallet tvang igjennom». Rent bortsett fra at det er spesielt å omtale et stortingsvedtak som noe som «tvinges» igjennom, er også dette feil. Det var meget bred oppslutning om alle viktige deler av Kunnskapsløftet i Stortinget, og både lærerorganisasjonene, skolelederne, kommunene og andre interessenter var svært fornøyd med stortingsmeldingen som ble lagt frem. Og oppslutningen om reformen vedvarte, også etter at Bondevik II-regjeringen gikk av og den rødgrønne regjeringen overtok med SV i statsrådsstolen.

Bjørndals «trumfkort» ser ut til å være at reformen ikke har virket, fordi «resultatene uteblir». «Vi scorer omtrent på samme nivå som for femten år siden», skriver han, og jeg antar at han da sikter til PISA.

Rent bortsett fra at PISA ikke kan brukes på denne måten, er også dette feil. Norske elever har hatt stor fremgang siden Kunnskapsløftet ble innført. PIRLS, som er en leseundersøkelse (altså forskning, som PISA) som Norge har vært med på siden 1990-tallet, viser en bemerkelsesverdig fremgang for norske elever på praktisk talt alle områder som undersøkelsen omfatter. Forskerne fra Universitetet i Stavanger, som står bak den norske delen, mener årsaken er Kunnskapsløftet, innføringen av lesing som en grunnleggende ferdighet og de nasjonale prøvene, kartleggingsprøvene m.m. Undersøkelsen kan studeres nærmere i boken «Klar framgang!» (Universitetsforlaget 2017). Men selvsagt: Tiltakene som ble gjennomført, er bare lærernes verktøy – det er lærerne som har gjort jobben. Men også gode lærere trenger godt verktøy.

Også på andre områder viser norsk skole fremgang.

Bjørndal og Briseid mener, slik jeg forstår dem, at den sterkt økte satsingen på grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning går på bekostning av skolens brede samfunnsoppdrag. Det er jeg dypt uenig i. At elevene kan lese er en forutsetning for å kunne greie seg og utfolde seg både i livet og arbeidslivet, og for å kunne ha glede av og ta til seg det brede samfunnsoppdraget. Jeg har møtt mange barn, unge og voksne med lese- og skrivevansker. Jeg har aldri hørt noen som har ment at skolen har gjort for mye for å hjelpe dem, eller at det ikke er viktig om de kan lese og skrive skikkelig.

Til slutt skriver Bjørndal at «kunnskap er fremtidens rikdomskilde. Den må være forankret i vår egen kultur, våre verdier, vårt menneskesyn. Ikke i et kappløp med andre land om prestasjoner på et altfor innsnevret kunnskapsområde».

Jeg er enig, men kunne nok tenkt meg å føye til at vi også må ha utsyn, innsikt og innsyn. Det finnes ingen som kan finansiere skolen vår, dersom ikke næringslivet greier å eksportere og være konkurransedyktig. For skolen vår er ikke dét poenget. Men selv skolen bør våre åpen for å lære av dem som får til noe bedre enn oss – og for at andre kan lære av oss.

Nå skal læreplanene reformeres. Forhåpentligvis tar vi med oss det beste og legger til rette for en enda bedre skole. Det er i hvert fall veldig viktig at den fremgangen vi nå kan se, ikke skusles bort.

Det er tross alt snakk om å gi tusenvis av barn en bedre fremtid.

En forkortet versjon er trykket i Klassekampen 30.6.18.