Norsk politikk

Hva kan borgerlig side lære av Facebook-gate?

Det er ikke enkelt å si hvordan de tre regjeringspartiene, med det motvillige støttepartiet KrF på slep, og Listhaug i fri dressur på Stortinget, skal fremstå mer samlet. En start må uansett være at de puster dypt, setter seg ned og prater sammen. Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 23. mars 2018

En Facebook-post ga nesten regjeringskrise. For regjeringspartiene og KrF er det viktigste hvordan de skal unngå at det kan skje igjen.

Sjelden har det borgerlige samarbeidet blitt satt på en hardere prøve. KrF så en stund ut til å måtte velge mellom to valgløfter: Kaste Sylvi Listhaug eller beholde Erna Solberg?

Til slutt valgte Listhaug å trekke seg. Det var sannsynligvis det smarteste hun kunne gjøre.

Hun får fremstå som den voksne, den som (i aller siste liten) satte partiets og Regjeringens interesser foran egne. Hennes heltestatus vil øke. Hun kan bli selve talskvinnen for dem som føler seg kneblet, latterliggjort og ignorert av «eliten» og «PK-mafiaen». Fest setebeltene – polariseringen av norsk debatt har vi nok bare sett starten på.

Det er på ingen måte bare Sylvi Listhaug som kan klandres for denne utviklingen, selv om hun, med sine fullstendig urimelige påstander, kan tirre på seg en gråstein. Polarisering krever som kjent to poler.

Likevel må hele borgerlig side, inkludert Frp, innse at det finnes en grense for hvor langt de kan tøye strikken før den ryker. Selv Listhaugianerne må forstå at å si ting på den mest mulig provoserende og sjokkerende måten kan føre til at man mister muligheten for politisk gjennomslag.

KrF må på sin side være med å ta ansvar for at populismen ikke får bedre fotfeste i Norge enn den allerede har ved å gi Listhaug-fløyen mer oppmerksomhet enn den fortjener.

Saken illustrerer tydelig hvor ulike strategiske interesser Høyre og Frp har.

Den startet med et forslag fra de to partiene som ble stemt ned.

For Frp handlet det deretter om å bruke saken til å mobilisere og engasjere mindretallet. Gjennom å provosere flertallet kunne de øke egen støtte.
Høyre har derimot ikke noen interesse av å skyve lillavelgere som ellers stemmer Ap, lenger unna gjennom unødvendig provokasjon.

En av Solbergs styrker har tidligere vært at hun kan heve seg over denne typen saker. Men i emokratiets tidsalder kan distansen fort bli hennes svakhet.

Høyre har lagt stor vekt på å fronte Erna som den eneste stjerna. Flere saker som dette, og hennes personlige popularitet, som Høyre og Regjeringen er så avhengige av, kan få seg en knekk. En statsminister som ikke har disiplin i egne rekker, er heller ikke så tillitvekkende.

Artikkelen er publisert hos Aftenposten 21.3.18.