Det trengs mer enn én stjerne på himmelen
Erna Solberg er populær, men fokuset på hennes person kan være en risikabel strategi, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 9. mars 2018
Erna Solberg er akkurat nå helt umåtelig populær. Jonas Gahr Støre når henne ikke til knærne når de to måles opp mot hverandre. Dette utnytter selvsagt Høyre for alt det er verdt, og det er forståelig. Partiet kjører egne kampanjer som utelukkende handler om å vise frem Erna. Unge Høyre roper taktfast at «Erna er stjerna» i alle situasjoner der anledningen byr seg.
Også de andre flertallspartiene støtter opp om personen Erna. I forrige valgkamp var det ikke sjelden å høre at Venstre gikk til valg på «Erna som statsminister». Også KrF, i all sin forvirring, trakk titt og ofte frem at de gjerne ville se Erna fortsette i rollen.
Når en politiker oppnår personlig popularitet til en slik grad er det selvsagt umulig å se for seg at det ikke utnyttes av partier som vil vinne valg. Men det betyr ikke at det er helt uproblematisk.
For det første kan det være problematisk for partiet og partiene selv. Det kan virke utenkelig nå — men hva hvis det kommer en sak eller et knippe saker som gjør at Ernas popularitet faller? Det kan skje gradvis eller det kan skje brått. Gahr Støre var også en veldig populær politiker for ikke lenge siden. Og heller ikke Solberg kan sitte som partileder for alltid. 14 år er allerede lenge i moderne, norsk politisk målestokk.
Hva gjør man da, dersom all vekt er lagt på enkeltpersoners popularitet? Jo sterkere man har betonet den ene stjerna, jo raskere kan man miste støtten. Å bygge et helt regjeringsprosjekt, og et parti, på én person, i stedet for på et politisk prosjekt, er risikabelt. Det er selvsagt overdrevet å si at det er der Høyre og regjeringen står i dag, men faren for at man trekker for langt i denne retningen er klart tilstede.
For sterkt personfokus kan også være problematisk for forståelsen for hvordan demokratiet vårt fungerer i stort. Det er ikke Erna Solberg som bestemmer alt som skjer i landet. Vi har en styringsform basert på klare maktfordelingsprinsipper. Vi har sterke institusjoner som nettopp skal sørge for at ikke enkeltpersoner blir for viktige. I stortingsvalg velger vi blant partilister, ikke statsministerkandidater.
Dette vet Erna Solberg utmerket godt. Kanskje burde hun i større grad også selv legge vekt på skillet mellom personer og institusjoner i demokratiet vårt. Kanskje kunne hun være tydeligere på hva hun bestemmer og ikke bestemmer. Det ville neppe skade henne som statsminister, kanskje vil det tvert imot gjøre at hun etterlater seg en viktigere politisk arv, både i eget parti og i det norske demokratiet.
Innlegget stod på trykk i Aftenposten 7.3.2018