SV er i regjering
Det er blitt for liten forskjell på venstresiden og høyresiden i likestillingspolitikken. Det er synd, for det er forskjeller, og den største taperen i mangelen på mangfold er likestillingen selv, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 12. februar 2018
Vi har tidenes blåeste regjering, sies det. Men Regjeringens likestillingspolitikk er rød.
Høyre- og Frp-regjeringen kuttet riktignok i fedrekvoten fra de rødgrønnes 14 uker til 10 uker i 2013, men de argumenterte knapt liberalt. Det ble argumentert med at fedre visstnok var blitt «moderne» – i sosialistenes forståelse av ordet. En moderne far velger nemlig ikke fritt, han velger pappaperm. Regjeringen trodde ikke på det den selv sa en gang. Det er nemlig dyrere om fedre tar ut mer perm. Så vi spor av dette i statsbudsjettene? Nei.
Senere har regjeringen snudd. Linda Hofstad Helleland sa i høst, og gjentok denne uken, at hun hadde feilvurdert fedres vilje til å ta ut pappaperm.
Det er kanskje feil å si at regjeringen har snudd når den nå øker fedrekvoten igjen. Den økte valgfriheten for familiene, da fedrekvoten ble redusert fra 14 til 10 uker, var nemlig ganske falsk.
For frihet – i en liberal forståelse av ordet – eksisterer ikke, om man bare får velge det SV-politikere i alle partier bestemmer.
Siden i høst har Helleland skiftet statsrådspost og blitt likestillingsminister i en utvidet borgerlig regjering. Hun har knapt rukket å ta over før hun på forsiden av Dagens Næringsliv (5. februar) ber arbeidsgiverne ta seg sammen og legge mer til rette for pappaperm. Dette er en merkelig vinkling fra en borgerlig statsråd.
For det første er premisset om at det er arbeidsgiver som har ansvaret for at fedre skal ta pappaperm typisk sosialistisk retorikk. Helleland nyanserer riktignok ansvaret i Dagsnytt 18 (6. februar) og påpeker blant annet at mødre må slippe far til.
Men hvorfor skal en borgerlig og helst litt liberal statsråd egentlig bry seg om dette? Kan ikke familiene og arbeidsplassene finne ut av dette selv?
Hvorfor forfekter ingen ledende politikere helt ordinære, liberale standpunkter i denne debatten? Argumenter som sier at deling av permisjonen er et familieanliggende og noe politikere ikke skal blande seg opp i? Jeg tror det skyldes at norsk likestillingspolitikk er blitt for snever. Argumenter for valgfrihet settes kjapt i bås med ikke å bry seg og ikke erkjenne all verdens strukturer som hindrer såkalt «reell frihet».
For det er synd på den norske far. Han er riktignok det best lønnede og utdannede mennesket verden noen gang har sett, men han risikerer jo friksjon og motforestillinger om han vil ta perm.
Og det kan vi ikke ha noe av. Derfor må han få egen kvote. En stakkars far må jo ikke kunne risikere noe.
Valgfrihet i en normal betydning av ordet aksepteres ikke. Det forfektes ideer om at valg skal kunne tas nærmest friksjonsløst og konsekvensløst. Helleland antydet for eksempel på Dagsnytt 18 at hvor lenge man er på jobb ikke bør ha noe å si for våre karrièremuligheter.
Hvor mye permisjon en forelder velger å ta ut bør selvsagt ikke ha stor og varig karrièremessig betydning, men det må være lov å mene at det også i noen tilfeller kan være urettferdig at man skal bli forbigått i jobbsammenheng av en som faktisk ikke var til stede.
Et annet eksempel på at norsk likestillingsdebatt er snever, er at stadig flere menn i norsk skravleklasse tuter som røde feminister. Mathias Fischer, kommentator i den borgerlige avisen Bergens Tidende, laget nylig et nummer av at kelnere har en tendens til å tro det er mannen som betaler regningen når heterofile par går på restaurant. Men kan ikke par som er opptatt av å dele på regningen bare be om det? Er vi virkelig så ufrie? Hvorfor er slike kelnerholdninger noe vi må ta et oppgjør med i avisspaltene?
Vanlige folk, der mannen kanskje har eget lite firma og tjener mest og derfor betaler når han og kona med jobb i offentlig sektor er på Egon, oppfatter antagelig dette som elitens likestillingsdill. Det er dem fremmed, og rigide permisjonsordninger med pappakvoter som stadig reguleres opp og ned av folk med mastergrad i humanistiske fag er enda fjernere. Det skaper dessuten lite fleksibilitet i næringslivet som finansierer en stadig større offentlig sektor, og er en ulempe for familier der pappa er gründer eller selvstendig næringsdrivende.
En likestillingsdebatt som er såpass snever, venstrevridd og elitistisk står i fare for å bli oppfattet som virkelighetsfjern av folk flest.
Det finnes likevel utvilsomt noen markante liberale stemmer i likestillingsdebatten. Et eksempel er Kjetil Rolness, som ganske ofte utfordrer venstresidens feminisme. Men på partipolitisk nivå ser vi dessverre en tendens til at evnen til å tenke prinsipielt eller vise moderasjon med politiske tiltak for å fremme likestilling blir mindre.
Pappa skal i perm, varsler har rett, kvotering er viktig uansett om det ikke virker. Det handler om «å sende signaler.» God likestillingspolitikk defineres radikalt til venstre og høyre.
Å argumentere for valgfrihet og forfekte det borgerlige «grenser for politikk» blir stemplet som ensbetydende med ikke å bry seg, og avslører at man er reaksjonær som godtar at mor koker middag mens far er på jobb.
Selv med Fremskrittspartiet i regjering har vi ikke fått en kjønnsnøytral likestillingslov. De trakk seg – orket ikke maset fra de radikale.
Det er blitt for liten forskjell på venstresiden og høyresiden i likestillingspolitikken. For radikale krefter, som ikke tar andre hensyn, vinner frem. Det er synd, for det er forskjeller, og den største taperen i mangelen på mangfold er likestillingen selv.
Artikkelen er publisert hos Aftenposten 9.2.18.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
