Klassestørrelse har ingen ting å si
Når partiene på venstresiden fortsetter å insistere på økt lærertetthet, er det en lite kunnskapsbasert skolepolitikk, skriver Mats Kirkebirkeland hos Dagbladet.
Publisert: 1. april 2017
Frem til og med skoleåret 2002/2003 var det en lovpålagt norm for maksimalt antall elever i en klasse. Dette har forskerne Edwin Leuven og Sturla A. Løkken fra SSB utnyttet til å sammenligne naturlige variasjoner i klassestørrelser på tvers av sammenlignbare skoler og elever. Forskerne har undersøkt utviklingen til elever som fullførte ungdomsskolen i perioden 1978 til 2003, og finner at klassestørrelse ikke har noen betydning for om man tar høyere utdanning eller tjener mer som voksen:
«Leuven og Løkken finner ingen effekt av klassestørrelse, og er i stand til å utelukke selv veldig små fordelaktige effekter. Disse funnene ser ikke ut til å påvirkes av hverken foreldrebakgrunn, skole eller kommunekjennetegn. Forskerne konkluderer derfor med at det ikke er noen positive langtidseffekter av å bli plassert i små klasser i grunnskolen.»
Dette er i tråd med internasjonal forskning på samme tema. I 2015 gjennomgikk Jan Erik Grindheim og Jan Arild Snoen internasjonal og norsk forskning som undersøkte effektene av større lærertetthet og mindre klassestørrelse, og oppsummerte slik: «Vår konklusjon er at redusert klassestørrelse gir blandede resultater, og som oftest er effekten liten, særlig sett i lys av kostnadene ved dette tiltaket.»
Likevel ønsker de fleste partiene på venstresiden, KrF og de viktigste skoleorganisasjonene å innføre ulike former for lærernormer, som fastsetter et maksimalt antall elever per lærer. I den rødgrønne regjeringens regjeringsplattform, Soria Moria-erklæringen, ønsket man å prioritere økt lærertetthet.
I 2013 fikk den rødgrønne regjeringen gjennomslag for et forsøksprogram til 1,5 milliarder kroner over fire år, som skulle gå til å ansette 573 lærere på 165 ungdomsskoler. Forsøkets første delrapport kom i desember 2016, og den viser at man ikke fant tegn til økt læringsutbytte for elevene som følge av økt lærertetthet.
Men dagens posisjon er ikke nødvendigvis noe bedre. I budsjettforliket mellom regjeringspartiene og samarbeidspartene i 2015, fikk KrF gjennomslag for å ansette 1000 nye lærere til de minste barna i barneskolen (1. til 4. klasse), til en kostnad på én milliard kroner. I budsjettforliket for 2017 økte man beløpet til 1,3 milliarder kroner. Satsingen begrunnes med at tidlig innsats har best effekt på elevenes læring, og at man finner (ørsmå) positive effekter av økt lærertetthet på de laveste trinnene.
Men økt lærertetthet er svært kostbart, og man bør da stille kritiske spørsmål til om flere lærere, for de minste barna, er det mest kostnadseffektive tiltaket man kan innføre. SV har valgt en nasjonal lærernorm på skolenivå til en kostnad på to milliarder kroner som ultimatum for et mulig regjeringssamarbeid, inkludert samarbeidsavtale, i neste stortingsperiode, og flørter med KrF om et samarbeid for å presse Arbeiderpartiet og Høyre til å gå inn for det samme. Strategien synes å fungere, da både Arbeiderpartiet og KrF er enige om en nasjonal lærernorm, uten videre spesifikasjoner, og i Arbeiderpartiets programutkast ønsker partiet å innføre en norm for lærertetthet.
Til og med Senterpartiet, et parti som vanligvis er imot at sentrale byråkrater i Oslo bestemmer over lokaldemokratiet, har vedtatt politikk som omhandler en sentralstyrt lærernorm. I forslaget til partiprogram ønsker Senterpartiet å prioritere økt lærertetthet i småskolen (1. til 4. klasse), og meg bekjent, ble dette også det endelige vedtaket på Senterpartiets landsmøte. Men det er ikke bare blant politikere at lærertetthet har gått til hodet på enkelte. Utdanningsforbundet og Elevorganisasjonen – de to største og viktigste organisasjonene i Skole-Norge – fremmet et felles krav om å innføre en lærernorm tidligere i år.
Det er underlig hvordan også disse organisasjonene, som til sammen representerer bærebjelken i kunnskaps-Norge, velger å fremme en skolepolitikk som er såpass lite kunnskapsbasert.
Innlegget er publisert hos Dagbladet 30.3.17.