"Sjanse for alle" med sosial markedsøkonomi

Publisert: 19. mai 2004

Debatten om velferdsstatenes fremtid pågår i alle land vi sammenligner oss med. Er dagens omfattende ”vugge til grav”- systemer bærekraftige i fremtiden, og hva slags reformer bør gjennomføres for å sikre fremtidig velferd? Det var i Bismarcks Tyskland at spiren til det som skulle inspirere Europas velferdsstatsutvikling ble sådd. Det er også i Tyskland vi i dag kan se ”ekstremutgaven” av hvilke utfordringer velferdsstatene står overfor. Tungvektere i tysk samfunnsliv har gått sammen om kampanjen ”Chancen fur alle” som er en omskrivning av Ludwig Erhards kjente slagord ”Wohlstand fur alle”.

Av Dag Ekelberg

Det er nettopp Ludwig Erhards ”sosiale markedsøkonomi” det tas til orde for. I spissen for kampanjen står den tidligere sjefen for den tyske sentralbanken Prof. Dr. Hans Tietmeyer. ”Den sosiale markedsøkonomien var en av de mest effektive ideer vårt land har sett. Vi må pusse støvet av Erhard og åpne for mer konkurranse på alle områder og særlig innenfor utdanning. Vi trenger grundere, større vilje til å ta risiko, bedre sjanser for alle og en mentalitet for større selvhjulpenhet” sier Tietmeyer. Med seg har han politikere fra alle partier (bortsett fra PDS) og en rekke sentrale næringslivsledere.

Hva menes så med ”sosial markedsøkonomi” og hva var spesielt med denne tyske varianten av markedsøkonomi som fikk så stor betydning for velstandsutviklingen i Tyskland etter krigen?

Ved slutten av 2. verdenskrig lå store deler av Tyskland i ruiner. Bare i storbyen Koln ble befolkningen redusert fra 750.000 før krigen til 32.000 ved krigens slutt. Forholdene lå tilsynelatende usedvanlig dårlig til rette for snarlig vekst. Tyskland var den første tiden preget av depresjon og den daglige kamp for å overleve. Pengene var så godt som verdiløse. En eske amerikanske sigaretter kostet flere hundre Reichsmark på svartebørsen. Sigaretter, brensel, klær, medisiner og sex var blitt hard valuta på svartebørsmarkedet – det eneste ”fungerende” markedet.

Krigens materielle ødeleggelser og utslettelse av store deler av arbeidsstyrken hemmet industrien nærmest totalt. I 1946 var det bare rundt 15 prosent av stålverkene som var i drift. Driften utgjorde bare rundt 5 prosent av den totale kapasitet ved verkene.

Men det viste seg snart at under halvparten av maskinene i Ruhrområdet var så ødelagte at de ikke kunne settes i stand igjen. I landet for øvrig var det bare 15-20 prosent av maskiner og utstyr i industrien som var ødelagt. De allierte fastslo at tysk industri gjennomsnittlig hadde større materialreserver enn f. eks. engelsk industri. Slik skulle det vise seg at situasjonen ikke var så håpløs likevel. Noe av grunnlaget for økonomisk vekst var altså tilstede.

Landet skled likevel inn i en økonomisk krise etter kapitulasjonen i 1945. Krisen hadde mange årsaker. En viktig årsak var selvfølgelig den enorme mengden penger i omløp og det manglende varetilbudet i butikkene. Ingen var beredt til å jobbe for verdiløse penger og ingen ville ta imot penger for varesalg. De allierte påla Tyskland en restriktiv økonomisk politikk. Deres viktige mål var avnazifisering og demokratiutvikling. Samtidig ville man forsikre seg om at landet aldri igjen ville gjøre bestrebelser på å oppnå ”verdensherredømme”.

De alliertes sentralisering og styring av økonomien var hemmende for den økonomiske utviklingen i landet. I tråd med datidens rådende keynesianske oppfatninger skulle Tyskland bygges opp igjen ved hjelp av stor grad av offentlig styring og planlegging i det økonomiske liv. I de alliertes plan fra 1946 for utviklingen av industrien ble det lagt store begrensninger på industriproduksjonen, både når det gjaldt fremstilt mengde og varesort. Produksjon av krigsmateriell var forståelig nok forbudt. Men forbudet omfattet også produksjon av kulelagre, verktøymaskiner, aluminium og andre viktige produkter som var grunnleggende for økonomisk vekst. Etter krisen i 1946/47 forstod de allierte viktigheten av et økonomisk stabilt Tyskland som viktig forbundsfelle mot den økende Sovjetimperialismen. Denne forståelsen var med på å endre den restriktive økonomiske politikken som bl.a. inneholdt en fortsettelse av Hitlers pris – og lønnskontroll.

Ludwig Erhard ble utnevnt som ansvarlig for å meisle ut den fremtidige økonomiske politikken. Erhard var finansminister i kristelig-demokraten Konrad Adenauers første regjering. Økonomen Erhard tilhørte den liberale ”Freiburg-skolen” innen økonomisk tenkning. I strid med rådene fra keynesianere som blant annet John Kenneth Galbraith, mente Erhard at deregulering og opphevelse av lønns- og priskontroll var grunnleggende for å oppnå ny vekst. Vesentlig for Erhard var også gjennomføringn av en valutareform. Valutareformen i 1948 innebar innføringen av Deutsche Mark (DM). I tråd med den liberale Freiburg-skolen var målet gjeninnføring av et kapitalistisk system etter mange år med planøkonomi.

De største umiddelbare fordelene av valutareformen fikk eiere av produksjonsmidler og staten. Småsparere, ”den lille mann”, tapte i utgangspunktet på reformen. Men sosiale problemer som følge av reformen skulle dempes gjennom den ”sosiale markedsøkonomi”.

Innføringen av markedsøkonomi i Tyskland var et radikalt brudd med de politiske oppfatningene i den første tiden etter krigens slutt. SPD (sosialdemokratene) og Fagbevegelsen programfestet i 1946/47 at landet skulle ha en ”sosialistisk økonomi”. Motstanden var selvfølgelig ideologisk begrunnet. Sosialistene stilte spørsmålstegn ved om privat eiendomsrett kunne komme i veien for oppbyggingen av landet. De mente at nøkkelindustri uansett måtte være statseid.

Selv det konservative CDU tok i sitt program fra 1947 det pragmatiske standpunktet at sentral planlegging og styring av økonomien ville være nødvendig i lang tid fremover. Det var bare liberale FDP (Det frie demokratiske partiet) som uforbeholdent støttet en liberal markedsøkonomi. FDP var motstandere av enhver form for sosialisering av privat eiendom.

Tross motstand og skepsis fikk Erhard den viktige oppgaven med å utforme den økonomiske politikken som skulle prege landet i årene frem til 1960. I følge Freiburg-skolen skulle samfunnet formes i liberal retning, dog skulle bestemte sosiale forpliktelser være lovfestet.

Staten skulle spille en viktig rolle i den sosiale markedsøkonomi. På den ene siden skulle Staten gjennom regulering og lovgivning, sørge for sosial sikkerhet og rettferdighet. På den annen side skulle Staten sikre næringsfrihet og rammene for størst mulig økonomisk vekst. Dette må ikke forveksles med blandingsøkonomi – den sosiale markedsøkonomien innebar ikke at Staten skulle opptre som eier av næringsvirksomhet.

Således kan man si at den sosiale markedsøkonomien hadde to pilarer. Det ene bestod av markedsøkonomi og den andre av statlig intervensjon for å rette opp de største utslag av sosiale problemer.

Målene for sosial markedsøkonomi kan ramses opp punktvis:
– Størst mulig velstand for alle gjennom markedsøkonomi
– Økonomisk vekst
– Full sysselsetting
– Frihandel
– Sosial sikkerhet og rettferdighet

De største kritikerne hevdet at ”den lille mann” ville bli den store taperen på det frie markedet. De krevde fortsettelse av lønns- og priskontrollen og omfattende subsidieringsordninger for hindre de store sosiale forskjellene de mente ville følge av Erhards politikk.

Made in West-Germany
I årene 1948 til 1961 ble industriproduksjonen firedoblet, folk hadde arbeid, tilbudet av arbeidsplasser var i 1961 seks ganger så stort som tallet på arbeidsledige selv om en halv million fremmedarbeidere var kommet til landet. Det enorme overskuddet på handelsbalansen med utlandet ledet til store gullreserver. Valutaens stabilitet og den høye kvaliteten på tyske produkter gjorde Tyskland til en mektig aktør på verdensmarkedet. Stempelet ”Made in West-Germany” ble et kvalitetsstempel fremfor noe. I 1960, femten år etter at store deler av landet bokstavelig talt lå i grus, var Vest-Tyskland det tredje rikeste landet i verden.

Markedsøkonomi alene var ikke årsaken til ”det tyske mirakel”. Den eventyrlige og raske veksten hadde vært umulig uten arbeidskraften fra hundre tusener av hjemvendte flyktninger fra krigen, og et stort antall fremmedarbeidere. Et skattesystem som oppmuntret til arbeid og investeringer var også vesentlig. Samtidig ble fagforeningene gitt små muligheter til store lønnskrav av frykten for inflasjon. Alle parter i arbeidslivet og de politiske partiene husket alt for godt hvilke katastrofale følger inflasjonen hadde fått bare noen tiår tidligere.

Marshallhjelpen var også viktig drahjelp i Vest-Tyskland som i de andre Vest- Europeiske landene. Regnet om til støtte pr. innbygger utgjorde Marshallhjelpen 400 DM i tillegg til at næringslivet fikk gode kreditter. Men, som det har blitt påpekt av flere historikere, ble det gitt mer av Marshallhjelpen til andre land uten at dette forhindret økonomiske katastrofer. Det er bred enighet om at æren for ”det tyske mirakel” i langt større grad kan tilskrives den sosiale markedsøkonomien enn Marshallhjelpen.

Mye av æren må tilfalle den sigarrøkende økonomiprofessoren, Ludwig Erhard, som på tross av stor motstand holdt fast på de markedsøkonomiske prinsipper i en tid hvor de fleste politikere og ledende økonomer i den vestlige verden hadde lite tiltro til markedet som det beste virkemiddel for å generere vekst og velstand. Men, den tyske utgaven av markedsøkonomi – den sosiale markedsøkonomi – var ingen rendyrket markedsøkonomi. Man beholdt f.eks regler som forhindret monopol – og kartelldannelser i næringslivet. Den kjente østerrikske liberalistiske økonomen Ludwig von Mises avviste den sosiale markedsøkonomien fordi den etter hans mening innebar for mye offentlig intervensjon i markedet. Den mer moderate Friedrich von Hayek var også skeptisk til denne nye ”tredje vei”.

I Tyskland forsvant skepsisen etter hvert som tiden gikk og alle så hvilke resultater politikken gav. Selv de største skeptikerne, sosialdemokratene (SPD), gikk bort fra doktrinen om marxistisk sosialisme i 1959, og erkjente markedsøkonomiens fordeler.

Ordo-gruppen og Freiburg-skolen
Teoretikerne bak den sosiale markedsøkonomi ble betegnet som nyliberalere i Tyskland. Det er åpenbart at deres liberalisme var annerledes enn den man forbinder med nyliberalere i dag. Det var en lang kollektivistisk tradisjon i tysk åndsliv og politikk. Nå sikter jeg ikke til de tolv årene med nasjonalsosialistisk diktatur, men til 1800-tallet. På denne tiden var den ”historiske skole” rådende i tysk rettsvitenskap og økonomisk teori. ”Den historiske skolen” reagerte på rasjonalistisk naturrett og laissez faire kapitalisme. De forkastet det de anså som overdreven fornuftstro og de ønsket statlig intervensjon for å rette opp de store sosiale skjevhetene som fulgte av den raske industrialiseringen av Tyskland på 1800-tallet. Det var lang tradisjon for at Staten skulle gripe aktivt inn i velferdsutviklingen. Man anså ikke markedskreftene som tilstrekkelige til å generere velferd for alle. Det var som kjent i det konservative Bismarcks Tyskland at de første sosialforsikringslover ble innført i Europa. Denne tradisjonen preget i ulik grad også mennene bak den sosiale markedsøkonomien, selv om de altså avviste statlig innblanding i næringslivets eierforhold.

En riktigere betegnelse enn nyliberalere er ”Ordo-gruppen”. Freiburg-skolen var en del av Ordo-gruppen, men den var først og fremst opptatt av de rent økonomiske sidene ved sosiale markedsøkonomien. Av de fremste økonomene her må nevnes Walther Eucken og Franz Bohm. På den andre side var de mer sosialt og politisk orienterte tenkerne. De fremste av disse var Alfred Muller- Armack, William Ropke og Alexander Rustow.
I Ordo-gruppen var skepsisen til laises faire utbredt. Ropke karakteriserte den sosiale markedsøkonomien som en ”tredje vei” som skilte seg markant fra både rendyrket kapitalisme og sosialisme. Ordo-gruppens sosiale filosofi var pragmatisk. Markedet skulle spille en viktig men ikke dominerende rolle. I følge Muller Armack er ingen økonomisk orden i seg selv moralsk. Markedet er etisk nøytralt, mente han, og kun et nødvendig instrument i menneskers streben etter høyere mål.

De mente også at det uregulerte markedet ville ødelegge seg selv ved at det utviklet seg karteller og monopoler. Karteller var tillat i Tyskland frem til 1958. Før krigen var det kartelldannelser i viktige industrier, men det er omstridt hvorvidt dette reduserte den økonomiske veksten eller ikke. Statens hovedoppgave i den økonomiske politikken var å sørge for stabil valuta for å hindre inflasjon og deflasjon.

Adjektivet ”sosial” ble puttet inn fordi de altså mente at markedet i seg selv var nøytralt og således ikke tilstrekkelig. Man trengte noe mer enn marked. Markedet skulle tjene det samfunnet som politikken skulle legge til rette for. Dette innebar også velferdsgoder til de svakest stilte i samfunnet. Det var delte meninger blant Ordo-gruppens teoretikere når det gjaldt omfanget av velferdsordninger. Muller-Armack gikk så langt at han ville tillate støtte til landbruk og subsidier til vanskelig stilt industri. Men de var alle skeptiske til ”velferdsstaten” som de mente klientifiserte borgerne og ødela moralen i samfunnet. I typisk tysk tradisjon mente de at Staten skulle stå over borgerne og være upåvirket av pressgruppers krav. Dette kan vel virke noe naivt i dag, i hvert fall hvis man har sans for public choice –teori. De mente at pressgruppers innflytelse og ”sugerørsvirksomhet” var resultat av dårlig moral, og at mennesker i den sosiale markedsøkonomi ville være så moralske at de ikke etterspurte nye og mer omfattende velferdsordninger.

Dette stemte selvfølgelig ikke. I 1960-årene tok man et stort skritt vekk fra den sosiale markedsøkonomien med sin begrensede stat. Vest-Tyskland utviklet seg til en velferdsstat med omfattende ordninger som på flere områder overgår omfanget i Norge. Trengte man f.eks briller eller tannlegebehandling (uansett hvor ofte), så var det bare å sende regningen til staten.

”Høyrebølgen” som i andre land bidro til nytenkning om velferdsstatens omfang og fremtidens velferdsordninger, fikk ikke den betydning i Tyskland som den f.eks fikk i Storbritannia. Margaret Thatcher gjennomførte reformer og åpnet for markedsløsninger som Tony Blair i liten grad har reversert. Faktisk vil Blair åpne for større flere private tilbud innen helsesektoren. Helmut Kohls manglende reformvilje på 1980-tallet har ført til at Gerhard Schroder i dag må slite med å vinne forståelse for helt nødvendige velferdsreformer, som burde vært påbegynt for lenge siden. Det er interessant at sterke krefter i tysk samfunnsliv nå argumenterer for å ”pusse støvet av Ludwig Erhard”. Ser man på utviklingen i de nye EU-landene, er det også mye som tyder på at tankene bak den sosiale markedsøkonomi og begrenset stat vekker stor interesse. Større deler av Europa, inkludert Norge, bør vise interesse for denne tilnærmingen til markedsøkonomi som antagelig ligger oss nærmere enn den anglo-amerikanske utgaven av markedsøkonomi.

(deler av artikkelen har tidligere vært trykket i magasinet Tidens Tegn)

Publisert: 19. mai 2004