Økonomiske systemer og modeller

Utilstrekkelige løsninger fra SV

Det virker som SV fortsatt ser på utviklingen bare som et resultat av en kamp mellom arbeid og kapital. Men grunnen til at vi har lyktes i Norge er ikke bare samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, men også bred oppslutning om markedsøkonomien. Kristin Clemet i Vårt Land.

Kristin Clemet

Publisert: 4. august 2016

I Vårt Land 1.august har partisekretær i SV, Kari Elisabeth Kaski, en kommentar til mitt innlegg 26.juli om hvordan man kan forebygge store økonomiske forskjeller. Dessverre skjemmes innlegget hennes av såpass mange misforståelser at det vanskeliggjør en meningsfylt debatt.

I mitt innlegg pekte jeg på noen områder som er viktige, dersom man vil forebygge uheldige økonomiske forskjeller:

Det ene, og viktigste, er utdanning. Dette nevner ikke Kaski med ett ord. Men det kan, etter min mening, ikke være noen tvil om at god utdanning er den viktigste kilden til sosial mobilitet og til å hindre varig utstøting og fattigdom. Det er heller ikke tvilsomt at en viktig årsak til ulikhetsproblemene i USA er for dårlig utdanning for mange.

Det andre som er viktig, er en velfungerende markedsøkonomi – et poeng Kaski åpenbart ikke forstår betydningen av. Men en annen viktig grunn til de økte forskjellene i USA er nettopp en mindre velfungerende økonomi enn den vi har i Norden. Måten markedet reguleres på, er altså ikke uten betydning, hverken for verdiskaping eller fordeling.

Det tredje som er viktig, er velferdspolitikken, som står for ca. 70 – 80 prosent av omfordelingen i Norge. Vi må ha en velferdsstat som ikke bare er sterk i dag, men som har bærekraft i en fremtid med trangere offentlige budsjetter, større ønsker om fleksibilitet og individuell tilpasning og en mer mangfoldig befolkning. Etter min mening vil det blant annet bli mer nødvendig å målrette tiltak mot grupper som potensielt er utsatt, som f.eks. barn av innvandrere. SV foreslår heldagsskole for alle, men det er ingenting som tyder på at det vil redusere ulikheten.

SVs løsninger er, ifølge Kaski, «skatt og fagforeninger». Både lønnsdannelsen, som jeg nevnte, og trepartssamarbeidet er svært viktig, men det er ikke nok. For å skape arbeidsplasser, øke produktiviteten og inkludere også de som sliter i arbeidsmarkedet, trengs et samspill mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter. Det er næringslivet som må skape arbeidsplassene, og derfor trengs en næringsvennlig politikk. Arbeidstakerne må ha god skolering og omstillingsevne, og derfor er det viktig med utdanning og kompetanse. Staten spiller også en viktig rolle, både som velferdsstat og som tilrettelegger for velfungerende markeder.

LOs sjeføkonom Stein Reegård tilføyer ingenting nytt til debatten (3.8.) annet enn en påstand om at jeg har kjempet aktivt mot bl.a. allmenngjøring av tariffavtaler, styrking av fagbevegelsen og en balansert regulering av arbeidsmarkedet, men dette er ikke riktig.

Dagens ulikhetsutfordringer i verdens rike land er dels et resultat av globalisering og dels av teknologisk endring. Den politiske oppgaven er å forsøke å dra nytte av de mange positive effektene av globaliseringen og teknologisk utvikling, samtidig som man kompenserer for de problemene de skaper, blant annet gjennom god utdanning, velfungerende markeder og en god velferdspolitikk.

Innlegget var publisert i Vårt Land torsdag 4. august 2016.