Det liberale Europas fremtid etter Brexit
Det europeiske samarbeidet har etter de fleste parametere vært en gigantisk suksess, skriver Eirik Løkke på Minervanett.no.
Publisert: 6. juli 2016
Britenes beslutning om å forlate EU kan vanskelig analyseres uten å legge vekt på økende politisk misnøye og nasjonalisme. Samtidig bør man være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner. Den europeiske orden, etablert etter andre verdenskrig basert på liberale prinsipper, har skapt fred og velstand i mer enn 75 år. En slik orden er viktig dersom vi også skal sikre fred og velstand i det 21.århundre.
Av naturlige årsaker har det europeiske ordskiftet de siste årene vært preget av krisehåndtering. Ettervirkningene av Lehman Brothers-konkursen i 2008 merkes fremdeles. Den globale finanskrisen har satt spor, og mye av frustrasjonen har i Europa materialisert seg i form av EU-kritikk. Men kritikken av EU må ikke få oss til å glemme at den liberale orden tuftet på forpliktende samarbeid trolig har vært den viktigste årsaken til den enorme velstandsutviklingen vårt kontinent har opplevd de siste 75 årene.
Som forsker ved Oxford, Max Roser, viser på sin nettside, Ourworldindata.org,har de europeiske landene mangedoblet sitt BNP det siste halve århundret. Storbritannia og Sverige er eksempelvis fire ganger så rike i dag som de var i 1950, mens Tyskland og Østerrike er mer enn fem ganger så rike. Spania og Portugal har syv ganger så stort BNP i dag, enn i 1950. Man vet naturligvis ikke hvordan denne utviklingen hadde vært dersom disse landene hadde stått utenfor EU – og europeiske land har også forut for EU opplevd stor økonomisk vekst. Men det er vanskelig å overvurdere betydningen av et indre marked, som har laget en ramme for at land skal kunne kjøpe og selge varer i et marked – en forutsetning for at land over tid skal bli rikere. Uten et europeisk politisk fellesskap hadde samarbeidet vært betydelige skjørere. De fleste økonomer vil i så måte være enig i at en dominerende årsak til velstandsutviklingen i Europa har vært den friere flyten av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft. Dette var naturligvis hovedårsaken til at Margareth Thatcher var positiv til britisk medlemskap i EU, hun var sågar en av de drivende kreftene sammen med Jaques Delors i å få signert enhetsakten – som videre ledet til Maastricht-avtalen, som er grunnlaget for dagens Europeiske Union.
Men EU har ikke bare bidratt positivt i økonomiske forstand. Vi bør ikke glemme hvordan Europa også har opplevd en revolusjonerende sosial utvikling, der ulike minoriteter har blitt mye friere til å skape seg det livet de ønsker. Sist, men ikke minst, har EU i etterkant av murens fall integrert Øst-Europa i et europeisk fellesskap, og på den måten sikret friheten til millioner av mennesker, som tidligere var fanget i kommunistiske diktaturer. Det europeiske samarbeidet har altså, målt etter de fleste parametere, vært en gigantisk suksess.
Likevel valgte altså et flertall av britene å stemme for å forlate unionen. Betyr det at Brexit bør forstås som et oppgjør med en markedsliberal politikk?
Det er i all hovedsak lite som tyder på at britiske velgere har vendt ryggen til liberale løsninger. Snarere tvert imot: Den dominerende økonomiske kritikken fra Leave-kampanjen har vært at Brussel er for byråkratisk og markedsfiendtlig. Men selv om den liberale økonomiske politikken i stor grad har vært fordelaktig for Storbritannia, har ikke utviklingen vært like positiv for alle. En vanlig tolkning av resultatet er at en vesentlig andel av stemmene for Brexit skyldes en protest mot at politikken ikke har greid å vise hvordan globaliseringen også kan bli en fordel for arbeiderklassen. Den forklaringen kan ha mye for seg, men de underliggende problemene er kun i begrenset grad knyttet til EU som system, ettersom de strukturelle endringene som drives frem av globaliseringen – migrasjon, teknologi og handel – ville utfordret Storbritannia uansett. Skattepolitikk, utdanning og sosialpolitikk er områder som er underlagt nasjonalstaten, hvor EU har liten eller ingen direkte innflytelse. Nettopp derfor er det et paradoks at det er EU som får skylden når nasjonale politikere ikke evner å løse problemer som prinsipielt faller under nasjonalstatens område. Å ”skylde på Brussel” for alt som er galt i ens eget land er ikke unikt for Storbritannia, men en vanlig taktikk som populister i mange europeiske land benytter. Dette er en dypt urettferdig kritikk, men samtidig har de europeiske elitene undervurdert betydningen av nasjonalstaten som ramme for politikk. Globaliseringen synes ikke å ha redusert folks behov for nasjonal identitet og lokal forankring, noe som bør reflekteres i måten EU-systemet organiseres på.
Problemene i Europa stikker dessuten dypere enn EU. Tony Blair argumenterer i NY Times for at Brexit bør forstås som et uttrykk for en dypere mistillit til hele det politiske systemet, og at populister nå er i ferd med å utkonkurrere de etablerte partiene. Det er nok en overdrivelse, men Blair har helt rett i at dersom man skal sikre legitimitet for en fortsatt liberal orden, må man ta utfordringen fra nasjonalister som Le Pen og Wilders på alvor. Det innebærer at de etablerte partiene og de politiske elitene bør se kritisk på sin egen fremtoning. For veldig mange europeere fremstår de etablerte politiske elitene som nedlatende. Det er antagelig en overdreven kritikk – men ikke uten en kjerne av sannhet.
Når det gjelder konkret politikk, bør europeiske politikere se nærmere på hvordan fordelene ved globalisering i enda større grad kan tjene alle grupper i samfunnet, eventuelt ved å hjelpe dem som er mest utsatt som følge av internasjonal konkurranse, blant annet ved å investere mer i livslang utdanning.
Europa kommer heller ikke utenom en diskusjon om migrasjon, der EU bør vurdere to viktige endringer. For det første, å justere politikken slik at man legger til rette for at det er fri flyt av arbeidskraft som er den sentrale friheten. Det kan f. eks. innebære å stramme inn på utbetalinger av velferdsordninger for arbeidsmigranter innad i EU. For det andre bør man gjøre det vanskeligere for innvandrere fra land utenfor EU å få opphold. Selvsagt må Europa ivareta sine asylforpliktelser, men det er grunn til å tro at mange av dem som nå kommer til Europa ikke kvalifiserer som reelle politiske flyktninger.
Det nåværende fellesskapet har store utfordringer og trenger å justere kursen. Men det er liten grunn til å tro at et nasjonalistisk og tilbakeskuende Europa vil være bedre i stand til å møte fremtidens utfordringer enn forpliktende europeisk samarbeid. Det var nettopp dette Barack Obama minnet oss på, da han besøkte Europa denne våren:
Perhaps you need an outsider, somebody who is not European, to remind you of the magnitude of what you have achieved. The progress that I described was made possible in large measure by ideals that originated on this continent in a great Enlightenment and the founding of new republics. Yes, European unity can require frustrating compromise. It adds layers of government that can slow decision-making. I understand. I’ve been in meetings with the European Commission. And, as an American, we’re famously disdainful of government. We understand how easy it must be to vent at Brussels and complain. But remember that every member of your union is a democracy. That’s not an accident. A strong, united Europe is a necessity for Europe helps to uphold the norms and rules that can maintain peace and promote prosperity around the world.
Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 6. juli 2016.
Relatert
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Seiersdagen og løgnens imperium
Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.