Selbekks ytrings frihet
Også de som har usympatiske meninger, eller som har forandret mening, skal ha frihet til å ytre seg trygt. Kristin Clemet i Vårt Land:
Publisert: 25. januar 2016
Kommentator Alf Gjøsund i Vårt Land har kastet seg på kritikken av Vebjørn Selbekk (20. januar), etter at Selbekk kom ut med sin bok Fryktens makt, der han blant annet gjennomgår karikaturstriden i 2006.
Gjøsunds kritikk av Selbekk ligner kritikken som også samfunnsredaktør Lena Lindgren i Morgenbladet har fremmet den senere tid, og kortversjonen er som følger:
Det er urimelig av Selbekk og andre å be om en beklagelse fra daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, fordi Støre under karikaturstriden «vaklet» og ikke sto last og brast på ytringsfrihetens side.
Sidestiller
Støre uttalte blant annet at «ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste», det vil si at han sidestilte Selbekk, som hadde publisert faksimiler av tegninger, med dem som brukte og oppmuntret til vold. Støre fremhevet også avisen Magazinet som den eneste, og helt marginale, avisen, som hadde publisert tegningene, mens det i virkeligheten var flere andre og større norske aviser som hadde gjort det samme.
Grunnen til at Gjøsund og Lindgren mener det er urimelig å kritisere eller be Støre om en beklagelse, er at Selbekk selv, ifølge disse kritikerne, ikke har rent mel i posen. Det viser seg nemlig at Selbekk – før karikaturstriden – hadde et lite prinsipielt forhold til ytringsfriheten, og at han for eksempel var langt mer vâr for sjikanerende og negative omtaler av kristne enn av muslimer.
Irrelevant
Gjøsund har lest gamle utgaver av Magazinet for å kunne dokumentere dette, og jeg har ingen grunn til å betvile de funn han har gjort.
Poenget er likevel at dette er irrelevant.
Selbekks rett til å ytre seg innenfor ytringsfrihetens rammer blir ikke mindre av at han har gjort noe upassende eller dumt før. Og politiske lederes plikt til å forsvare retten til å ytre seg uten å bli utsatt for vold eller trusler om vold, er den samme – uansett hvor «dumme» ytringene er.
I 2010 trykket Dagbladet en tegning som forestilte Muhammad som en gris. Det førte til at mange muslimer demonstrerte i Oslos gater. En av lederne for demonstrasjonen uttalte seg på en måte som kunne oppfattes som en trussel om terror. Det fikk han sterk kritikk for.
I sin rett
Ingen falt da i tanker om at Dagbladet hadde deler av «skylden» for at det ble fremsatt trusler om vold. Alle var, tvert om, enige om at Dagbladet var i sin fulle rett til å trykke tegningen uansett hva motivet var og uansett hvor mye dumt Dagbladet ellers har gjort både før og siden.
På samme måte er det helt likegyldig hva Selbekk ellers har gjort eller står for, så lenge han har holdt seg innenfor ytringsfrihetens grenser. Når ytringer møtes med vold, skal han forsvares – uansett hva man ellers mener om synspunktene han har.
Lindgren har anklaget Selbekk for å være «dobbeltmoralsk», mens Selbekk selv angrer på noe av det han sa og skrev før karikaturstriden.
Det er greit nok, men ingenting rokker ved hans rett til å ytre seg uten å bli møtt med vold. Også de som har usympatiske meninger, eller som har forandret mening, skal ha frihet til å ytre seg trygt.
Dannelse
Nesten alle er enige om at det, i juridisk forstand, er lov til å ytre seg slik at det kan komme til å krenke andre. Men noen sier at man bør tenke seg om før man ytrer seg og forsøke å unngå å krenke.
På et moralsk nivå er dette ikke problematisk. Dannelse og medmenneskelighet er verdier som alle bør etterstrebe i omgang med andre mennesker.
På et juridisk og politisk nivå, som er det som diskuteres i Selbekks tilfelle, er dette langt mer problematisk. Det vi diskuterer her, er nemlig ikke mellommenneskelige relasjoner, men ytringsfrihetens kår i et liberalt demokrati som blir rammet av vold, trusler og terror.
I en slik situasjon kan man ikke «forstå» dem som blir, eller sier at de blir, så krenket av andres ytringer at de må ty til vold.
Baklengs
Når man leser Gjøsunds og Lindgrens kritikk av Selbekk, får man inntrykk av at ytringsfrihetens fanebærere bare kan forsvares, hvis de har forstått sitt liv forlengs.
Men som Søren Kierkegaard sa: Livet må leves forlengs, men forstås baklengs.
Innlegget var publisert i Vårt Land mandag 25. januar 2016.
Relatert
Timothy Snyder om frihet
En kulturpessimist krysser sitt spor
Knirk og mistenksomhet
Lars Peder Nordbakken i podcasten «Frie sjelers psykologi»
Er norske medier woke?
