Heldagsskolen

Det vil ennå gå noen år før vi eventuelt kan innføre heldagsskole i Norge. I mellomtiden bør vi også diskutere hvor langt vi egentlig vil gå i å institusjonalisere barns liv, nærmest fra de blir født. Bør ikke barn også ha fritid og få utvikle seg i frihet? Kristin Clemet skriver i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 17. august 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Enkelte partier lufter nå ideen om å innføre heldagsskole i Norge, slik Danmark har gjort. SV har allerede bestemt seg og mener at innføring av heldagsskole skal være «den neste store velferdsreformen» i Norge.

Også Arbeiderpartiet vil gi elevene et «heldagstilbud», og Jonas Gahr Støre er «positiv til ideen om en heldagsskole». I Venstre er Trine Skei Grande, som «i hele (sitt) politiske liv har vært mot heldagsskolen», kommet i tvil og i ferd med å forandre mening.

Sannsynligheten for at vi frem mot stortingsvalget i 2017 får en diskusjon om heldagsskolen er altså stor. Da kan det være greit å se nærmere på blant annet disse spørsmålene:

Hva er en heldagsskole?

Hvilke problemer er den ment å løse, og kan den løse disse problemene?

Hva vil heldagsskolen koste, og hva kan vi alternativt få for de samme pengene?

Det er ikke krystallklart hva «heldagsskole» betyr. Audun Lysbakken snakker om «en skole der det er tid til møtet mellom lærer og elev, (d) er det er rom for å lære på ulike måter, der det er plass til å gjøre lekser på skolen, der mat og fysisk aktivitet og lek er en naturlig del av skoledagen for de minste barna». Skei Grande ønsker «en lengre skoledag, bedre inkludert SFO, mer fysisk aktivitet og lek for de minste og mer læring for de eldste», men distanserer seg fra SVs «sosialistiske heldagsskole». Arbeiderpartiet snakker om en skoledag med «fag, læring, fysisk aktivitet, lek og lekser».

Det fremsettes også ulike begrunnelser for å innføre heldagsskolen, men det klart viktigste motivet synes å være at man vil utjevne forskjeller mellom elevene. Skei Grande mener «frivillige tilbud som barnehage, SFO og leksehjelp øker forskjellene i Norge», fordi de som trenger disse ordningene mest, bruker dem minst. Også SV vil bekjempe ulikhet, men mener også at skoledagen må tilpasses «det moderne samfunnet» og foreldrenes arbeidsdag.

Så hva er en heldagsskole?

I dag tilbringer allerede mange barn hele dagen på skolen, fordi de både går på skolen (som er obligatorisk) og på SFO (som er frivillig). Andelen som går på SFO øker, men den varierer mellom klassetrinn og landsdeler. På førstetrinn går 80 prosent av elevene på SFO, mens andelen er 34 prosent på fjerdetrinn. 60 prosent av alle som går på SFO, har fulltidsplass. SFO er minst brukt i Nord-Trøndelag og mest brukt i Oslo, der den for øvrig heter Aktivitetsskolen. I Oslo og enkelte andre kommuner tilbys også sommerskole i ferien.

Min beste tolkning av hva heldagsskolen skal være, er at hele dagen blir obligatorisk, men at man håper å fylle dagen med noe mer undervisning, noe mer (organisert?) fysisk aktivitet, (gratis?) mat, lek og lekser. Dermed blir kanskje ikke dagen så veldig forskjellig fra det den er for mange i dag, men den blir altså obligatorisk for alle.

Hva er så fordelen med å gjøre hele dagen obligatorisk? Vil det lette foreldrenes situasjon? Vil forskjellene mellom elevene bli redusert?

Det er vanskelig å se at foreldrene får det så mye lettere. Allerede i dag har vi jo SFO eller aktivitetsskoler som gjør at barna kan være på skolen hele dagen. Men man skal kanskje ikke se bort fra at noen foreldre får litt bedre samvittighet, dersom SFO ikke lenger er frivillig. Hvis barna må være på skolen, behøver jo ikke foreldre å ha dårlig samvittighet for å være på jobben.

Men vil en heldagsskole utjevne forskjeller?

Med den kunnskapen vi har i dag, er det ingenting som tyder på det.

En norsk forskergruppe som har sett på erfaringene fra mange land, konkluderer med at de «i nasjonal og internasjonal forskning ikke (finner) støtte til at heldagsskolen er egnet til å utjevne forskjeller mellom elever fra ulike sosiale lag, elever med ulik etnisk bakgrunn eller forskjeller mellom gutter og jenter». En evaluering av heldagsskoler i Danmark kommer til samme resultat.

Årsaken til at heldagsskolen ikke i seg selv bidrar til bedre resultater eller mindre forskjeller, er egentlig innlysende: Det er ikke lengden på skoledagen som avgjør om elevene trives og lærer, men innholdet og kvaliteten. Og det er da politikerne må spørre seg selv: Hvis det allerede i dag er vanskelig å fylle en kortere skoledag med tilstrekkelig kvalitet, blant annet fordi vi mangler mange nok gode lærere, hjelper det da å gjøre skoledagen lengre?

En obligatorisk, gratis heldagsskole vil koste veldig mye penger. Det trengs flere lærere (hvis de finnes), flere andre ansatte, gratis mat og gratis SFO til alle – og kanskje oppgradering av bygg og utearealer. I tillegg antar jeg at heldagsskolen skal innføres på hele barnetrinnet og ikke bare for første- til fjerdetrinn, som i dag dekkes av SFO. Vi snakker altså om mange milliarder kroner.

Men spørsmålet man da må stille seg er dette: Finnes det en annen måte å bruke disse pengene på som løser problemene bedre? Kan man gjøre noe annet med så mye penger som med større sannsynlighet kan bidra til å redusere forskjellene mellom elevene og gi de elevene som stiller svakest, utsikter til en bedre fremtid?

Jeg tror det. Jeg tror det er mye mer fornuftig å satse på å øke kvaliteten på den skolen vi allerede har og å målrette tiltak mot dem som trenger det mest. Å «målrette» tiltak kan for eksempel bety at man setter inn ekstra ressurser på skoler med elever som har spesielt store utfordringer.

Dessuten tror jeg det er lurt at skolen får lov til å være skole og ikke alt mulig annet. Jeg tror det gjør det lettere å opprettholde respekten for læreren og skolen.

I morgen er det skolestart. Det vil ennå gå noen år før vi eventuelt kan innføre heldagsskole i Norge. I mellomtiden bør vi også diskutere hvor langt vi egentlig vil gå i å institusjonalisere barns liv, nærmest fra de blir født. Bør ikke barn også ha fritid og få utvikle seg i frihet? Vil vi ha et samfunn der vi nesten ikke har tid eller mulighet til å være sammen med barna våre? Og hva vinner vi egentlig på det?

Jeg tror ikke det er noen motsetning mellom å ha en god, men avgrenset skole og mye fritid. Barn lærer nemlig ikke bare på skolen.

De lærer også i livets skole.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 17.8.15.