Det handler om Norges fremtid
De nordiske land har vært særlig gode til å øke produktiviteten, og det er også derfor vi er blitt så rike. Når produktivitetsveksten nå synker, fremstår det for mange som en gåte. Uansett er det viktig å øke produktiviteten, dersom vi skal sikre fremtidig velstand og velferd. Hva skal til for at vi igjen kan få en sterkere produktivitetsvekst?, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 20. februar 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Norge er et av verdens rikeste land. Det er flere grunner til at vi er blitt så rike. Vi har hatt flaks: Noen land, som Norge, er velsignet med store naturressurser som f.eks. olje og gass – andre land er det ikke.
Vi har en heldig historie: Vi har hatt få konflikter og høy tillit til hverandre. Norge ble tidlig en rettsstat med gode institusjoner. Det muliggjorde velferdsstaten og en velfungerende markedsøkonomi.
Vi har vært dyktige: Vi har greid å utvinne oljen og gassen på svært dype hav, og det er en prestasjon. Vi har dessuten vært produktive og hatt en høy arbeidsdeltakelse sammenlignet med andre land. Vi har hatt gode ledere: Politikerne har forvaltet oljeformuen ganske godt. Vi har ikke brukt så mye at vi har ødelagt norsk økonomi, og vi greier å spare noe til kommende generasjoner.
I de senere år har vi også hatt flaks på en annen måte: Mens mange andre land har opplevd tilbakeslag på grunn av ubalanser i verdensøkonomien, har Norge tjent på dem, blant annet fordi vi har kunnet kjøpe billig og selge dyrt. Arbeidsinnvandringen har gjort det mulig å opprettholde en høy økonomisk aktivitet. Knapt noe land har tjent mer på globaliseringen de senere år enn Norge. Skal vi bevare den høye velferden i fremtiden, må vi bli enda flinkere. I fremtiden blir det nemlig enda flere å forsørge per yrkesaktiv i befolkningen. I 1970 måtte en yrkesaktiv i gjennomsnitt forsørge to personer som ikke jobbet. Om lag 100 år etter, i 2060, er det beregnet at hver yrkesaktiv i snitt må forsørge fire personer.
Samtidig er det noe som skurrer: Produktivitetsveksten, som er selve grunnlaget for den sterke velstandsveksten Norge har hatt de siste 200 år, synker. Konkurranseevnen vår på de internasjonale markedene er blitt dårligere. Og vi jobber ikke like mye som før. 20-25 prosent av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet, men mindre kjent er det at også vi som er i jobb, arbeider stadig mindre. Norge ligger langt over gjennomsnittet i OECD når det gjelder andelen som er i arbeid. Men målt i antall timer, ligger vi under snittet.
Økt produktivitet betyr at vi får mer ut av de ressursene som settes inn i produksjonen – enten det er arbeidskraft, naturressurser eller kapital. Mange tror det handler om å «løpe fortere», men det er ikke sant. Viktigere er det å løse oppgavene smartere, slik at vi får mer igjen for den samme innsatsen eller like mye for mindre innsats. Det er også det som har skjedd historisk: Vi er langt mer produktive i dag enn vi var før, men det skyldes ikke at vi løper fortere – snarere tvert om.
De nordiske land har vært særlig gode til å øke produktiviteten, og det er også derfor vi er blitt så rike. Når produktivitetsveksten nå synker, fremstår det for mange som en gåte. Noen mener det delvis skyldes at innvandrerne i snitt er mindre produktive enn oss – andre er mer usikre. Uansett er det viktig å øke produktiviteten, dersom vi skal sikre fremtidig velstand og velferd. Dette er grunnen til at Danmark for noen år siden etablerte en produktivitetskommisjon, og det er grunnen til at Norge nå gjør det samme. Hva skal til for at vi igjen kan få en sterkere produktivitetsvekst?
Det viktigste er å øke produktiviteten i offentlig sektor. Det vil ha enormt positive virkninger for økonomien vår og for vår evne til å opprettholde en sjenerøs velferdsstat, også når «eldrebølgen» kommer for fullt. Men er det mulig? La meg ta et par eksempler som viser at det er mulig:
Alle som er litt oppe i årene, husker marerittet med å fylle ut selvangivelser i slutten av januar. Det kostet ofte, selv for vanlige lønnsmottakere, blod, svette og tårer, det tok masse tid, og det tok antagelig også veldig mye tid å behandle selvangivelsene. Etter at skatteetaten ble digitalisert, og sikkert også gjennomførte andre omstillinger, kreves knapt et tastetrykk for å levere selvangivelsene, og det er langt lettere å behandle dem. Dette betyr at skatteetaten får mer igjen for samme innsats – eller at den kan oppnå det samme med mindre innsats. «Overskuddet» kan brukes til å ilegge borgerne mindre skatt – eller til å styrke velferden på områder vi prioriterer. I motsatt ende kan vi peke på samferdselssektoren. Her er det mange prosjekter som det har tatt så lang tid å realisere, at sløsingen med penger har vært enorm og produktiviteten lav. En rapport viser at 48 av 80 prosjekter hadde store kostnadsoverskridelser, og at en fjerdedel av prosjektene var forsinket med mer enn et halvt år. I et konkret veiprosjekt ble det beregnet at man kunne spart opp mot sju milliarder kroner og 15 år, dersom utbyggingen hadde skjedd på en annen og mer effektiv måte.
Mandatet til produktivitetskommisjonen er å fremme forslag som kan styrke produktiviteten og vekstevnen i norsk økonomi. Alle kan komme med innspill og ideer. En av dem som vil gjøre det, er Audun Lysbakken (SV), som har så liten tillit til kommisjonen at han vil starte arbeidet med en «motmelding», blant annet ved å mobilisere venstresidens tankesmier. Så vidt jeg forstår, tror han ikke at det er mulig eller nødvendig å bedre produktiviteten i offentlig sektor, og han vil derfor fremme andre forslag i stedet.
Jeg syns det er positivt at alle bidrar med ideer. Kvaliteten på og oppslutningen om de ulike ideene vil til slutt avgjøre hvilke valg vi tar.Civita har for lengst bidratt med utredninger som setter søkelyset på produktiviteten og effektiviteten både i privat og offentlig sektor.
Det vil vi fortsette med.
Det handler tross alt om Norges fremtid.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 20.2.14.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
