Karakterer på barneskolen

Det er gode argumenter for og mot karakterer i barneskolen, men det er vanskelig å forstå den voldsomme og ensidige motstanden. Det er selvfølgelig mye som er langt viktigere i norsk grunnskole enn dette, men det er mange nok gode argumenter for karakterer til at kunnskapsministeren burde åpne for forsøksordninger, skriver Kristian Tonning Riise i Bergensavisen.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 20. januar 2014

Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.

Forslaget om karakterer fra 5. klasse var et av de mest omtalte og diskuterte temaene i valgkampen. Både Høyre og Frp har programfestet at de ønsker en slik ordning, men forslaget er blitt kritisert fra et ellers samlet politisk Norge. Etter valget har forslaget møtt en mildt sagt lunken holdning fra landets relativt ferske kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, som overfor VG har garantert at det ikke blir innført karakterer i barneskolen i hans tid som skolestatsråd. Røe Isaksen har imidlertid åpnet for at kommuner kan å ja til forsøksordninger.

Byrådet i Bergen har ytret ønske om et prøveprosjekt med karakterer i syvende klasse og vil gjerne samarbeide med Oslo, som tidligere har ått avslag på et lignende ønske fra den forrige regjeringen. Det bør Røe Isaksen lytte til.

Hovedargumentet mot karakterer er at det vil virke demotiverende på faglig svake elever, mens hovedargumentet for karakterer er at det vil skape en mykere overgang fra en karakterfri barneskole til en ungdomsskole med karakterer i nær sagt alle fag. Begge argumentene virker plausible. En dårlig tilbakemelding, enten den kommer i form av en tallkarakter eller en skriftlig vurdering, er selvsagt lite motiverende i seg selv. Ettersom en dårlig tallkarakter er en mer håndfast og eksplisitt bedømmelse enn en skriftlig vurdering, der kritikken kan gjemmes bort i penere formuleringer, er det ingen urimelig antakelse at tallkarakterer kan være ekstra demotiverende. Samtidig er det mer enn rimelig å anta at en innføring av tallkarakterer i noen fag de siste årene på barneskolen vil gjøre elevene mer forberedt på vurderingsformen på ungdomsskolen.

Debatten har imidlertid noen andre dimensjoner som det kan være verdt å reflektere over. Både norsk og internasjonal forskning har påpekt en for dårlig tilbakemeldingskultur i den norske skolen. I Stortingsmelding nr. 31 (2007-2008) skriver Kunnskapsdepartementet at «tilbakemeldinger som fremmer læring og mestring, ser generelt ut til å ha vært en mangelvare i grunnopplæringen», og at «evalueringen av Reform 97 avdekket en kombinasjon av bruk av allmenn ros og fravær av eksplisitte og klare faglige standarder som et klart trekk i arbeidet på barnetrinnet. » I tillegg viste elevundersøkelsen i 2009 at kun tre av ti elever i 5. klasse svarte at de fikk tilbakemelding fra læreren på hva de kunne gjøre bedre, i ett eller flere fag. I en studie ved Høgskolen i Stord/Haugesund konkluderer Knut Steinar Engelsen, Tord Eide og Bjørn Meling bl.a. med at faglig sterke elever år mer faglig orienterte tilbakemeldinger enn faglig svake elever. Mens faglig sterke elever har mer faglig dialog med læreren, finner forskerne at faglig svake elever år mer «sosialpedagogiske tilbakemeldinger, a la «Godt jobba!».

Dette stemmer også godt overens med kritikk fra OECD. En omfattende rapport fra 2011 kritiserer norsk skole for fortsatt å ha en for svak kultur for læring, med utydelige læringsmål og utydelige kriterier for kvalitet. Dette fører til at foreldre får utilstrekkelig informasjon om barnets fremgang og behov for forbedring, mens eleven selv får en dårlig forståelse av egne styrker og svakheter.

Det er viktig å påpeke at dette er utfordringer det har vært tverrpolitisk enighet om i lang tid, og at ingen av de nevnte undersøkelsene peker eksplisitt på karakterer som løsningen. Karakterer har likevel noen fordeler som det er verdt å vurdere med dette som bakteppe. En tallkarakter sier lite om hva eleven må gjøre for å forbedre seg. Som et supplement til den faglige vurderingen læreren uansett skal gi, kan den imidlertid gi elev og foreldre en klarere beskjed om hvorvidt elevens måloppnåelse tilfredsstiller læringskravene på det gitte tidspunktet, og hvor mye som eventuelt gjenstår. Dermed kan karakterer i barneskolen bidra til å løse noen av problemene med utydelige tilbakemeldinger.

Svensk forskning setter også spørsmålstegn ved hovedinnvendingen mot karakterer i barneskolen. I en forskningsrapport utarbeidet av Anna Sjögren for Institutet for arbetsmarknadspolitisk utvärdering (IFAU), blir det slått fast at barn av høyt utdannede foreldre gjør det best i en karakterfri skole, mens sjansene blir dårligere for barn av arbeiderfamilier. Sjögren antar at en mulig forklaring på dette kan være at kvantitative skriftlige rapporter er spesielt viktig for barn hvis foreldre er mindre trygge på eller i stand til å trekke ut relevant informasjon fra subtile kvalitative muntlige vurderinger. Dette har også vært et poeng for Norsk Lektorlag, som, i motsetning til Utdanningsforbundet, har konkludert med at de er for karakterer fra 5. klasse. De begrunner det blant annet med at karakterer også er en måte å gi lærerne viktig øvelse i å gi gode, presise faglige vurderinger. «Mange nyutdannede lærere har erfart at nettopp det å sette karakterer og begrunne dem overfor både elever og kolleger, er en øvelse som stimulerer til pedagogisk og faglig refleksjon og gir uvurderlig innsikt », skriver eksempelvis leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, i en kronikk i BT.

Det er gode argumenter for og mot karakterer i barneskolen, men det er vanskelig å forstå den voldsomme og ensidige motstanden. De fleste landene som ligger over oss på PISA-rankingen, inklusive Finland, har en ordning med karakterer i barneskolen. Det er selvfølgelig mye som er langt viktigere i norsk grunnskole enn dette, men det er mange nok gode argumenter for karakterer til at kunnskapsministeren burde åpne for forsøksordninger. Da burde han imidlertid være åpen for at positive resultater kan å han til å ombestemme seg. Det er liten vits å sette i gang et prøveprosjekt, hvis resultatet uansett blir det samme.

Innlegget er på trykk i Bergensavisen 20.1.14.

Se også:

Civita-notat nr. 2 2014: Karakterer på barneskolen

Debatten om karakterer på barneskolen trenger mer kunnskap. I dette notatet undersøkes noen av argumentene for karakterer på barneskolen. Både hensynet til lærernes vurderingskompetanse, foreldres kunnskap om barnets utvikling og elevens evne til å vurdere seg selv kan tale for en ordning med karakterer. Det er derfor gode argumenter for å sette i gang med en forsøksordning.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_2_2014