Å leve av hobbyen sin
Det er vanskelig å forstå den hissige retorikken til mange i kulturlivet om dagen. Når det er sagt, så har enkelte på høyresiden en tendens til å fyre opp under gnisninger mot kulturlivet. Det skyldes delvis en umoden retorikk som særlig gjør seg gjeldende i Frp og FpU, men som jeg også hører i Unge Høyre med jevne mellomrom, skriver Kristian Tonning Riise hos NRK Ytring.
Publisert: 10. desember 2013
Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.
Kulturlivet sutrer, det er det ingen tvil om. Men vi på høyresiden må slutte med ubegrunnet kjefting på kulturarbeidere.
Det er vanskelig å forstå den hissige retorikken til mange i kulturlivet om dagen. Regjeringens kulturbudsjett er det største noensinne. Kulturbudsjettet i 2014 øker med 6,8 prosent fra 2013. Det betyr 660 millioner kroner ekstra til kulturformål. Likevel oppfordres det til «Kulturstreik», og det gjennomføres landsomfattende kulturaksjoner mot den nye regjeringen.
En bedre illustrasjon på hvilken oljesmurt boble vi lever i her i Norge, kan man knapt få. Jeg tviler på at det finnes et annet land i verden hvor en budsjettøkning på 6,8 prosent fører til landsomfattende aksjoner mot regjeringen. Det er fristende å tenke at regjeringen like gjerne kunne lagt frem et reelt kutt, siden kulturlivet klager uansett. Om Thorhild Widvey tar en telefon til samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og lurer på om han trenger 660 millioner kroner til et par gode formål, så er han nok ikke vond å be.
Når det er sagt, så har enkelte på høyresiden en tendens til å fyre opp under gnisninger mot kulturlivet. Det skyldes delvis en umoden retorikk som særlig gjør seg gjeldende i Frp og FpU, men som jeg også hører i Unge Høyre med jevne mellomrom.
Selv tilbrakte jeg store deler av barne- og ungdomstiden i musikk- og teaterkretser, og har flere venner som er profesjonelle kunstnere. I diskusjoner med disse har det ofte slått meg at vi ikke er så uenige som det først kan virke som. Kunstnere skjønner at kulturbudsjettet ikke kan vokse inn i evigheten, og at bevilgninger til kultur må veies mot andre gode formål. I tillegg er kulturfolk, som alle andre, opptatt av helse, skole og samferdsel, slik studenter er opptatt av mer enn studentpolitikk, lærere er opptatt av mer enn skolepolitikk, osv.
Jeg kjenner også mange kulturfolk som irriterte seg over de rødgrønnes innholdsstyring av kulturen. For høyresiden har det alltid vært et prinsipp at kulturen skal være mest mulig fri for politiske føringer. Likevel er det ofte høyresiden som fremstår som «den store stygge ulven».
Det handler, tror jeg, ikke bare om budsjettrammer. Kunstnere og kulturarbeidere ønsker respekt for den jobben de gjør. De er lei av alltid å bli omtalt som salderingsposten man kan forsyne seg av for å finansiere alle andre gode formål. Det er et lettvint retorisk grep for høyresiden å peke på et par smale kunstprosjekter, bruke dette som illustrasjon på hele kulturlivet og påpeke at disse pengene burde gå til «viktigere ting som skole og helse i stedet».
For konservative burde det være en intuitiv del av samfunnsforståelsen at kultur er noe mer enn noe man tar seg råd til når alle andre behov er oppfylt. Kultur er selve grunnlaget for dannelse og forming av identitet. Og selverklærte liberalere, som reagerer hver gang kunstens frie utfoldelse inntar former som de ikke liker, har ganske enkelt ikke skjønt hva det vil si å være liberal.
Sentralstyremedlem i FpU, Julia Brännström, har fått hard medfart av kulturlivet etter at hun langet ut mot kunstnerne i sin tale til Frps landsmøte i 2011. Denne kritikken fulgte hun opp på FpUs nettsider. Reaksjonene mot Brannström har vært i overkant krakilske fra enkelte, men mange av reaksjonene er ikke vanskelige å forstå. I landsmøtetalen hennes omtales kunstnere nærmest som latsabber med «sugerøret langt nede i lommeboka til folk flest», som får penger fra staten for å «leve av hobbyen sin», og uten at de nødvendigvis «genererer verdier for samfunnet».
Dette er, for å si det forsiktig, et dårlig utgangspunkt for en god kulturdebatt. Det er lite grobunn for påstanden om at det er finansieringen av kulturlivet som tynger folks privatøkonomi mest. Begrepet «leve av hobbyen sin» er også ganske meningsløst. Det gir omtrent like lite mening som å si at en politisk rådgiver, eller en journalist for den saks skyld, lever av hobbyen sin. Kunst som formidlingsform krever mye kompetanse. Det er ikke slik at du blir kunstner, bare du sitter lenge nok med akvarellene dine. Du blir heller ikke politisk kommentator, bare du skriver mange nok leserinnlegg til lokalavisen.
Profesjonelle skuespillere, musikere, malere, etc. lever ikke av hobbyen sin. De lever av yrket sitt. Det er ikke det samme som å si at profesjonelle kunstnere ikke er privilegerte. Det er de. Det er ikke alle forunt å leve av kunsten sin. På samme måte som det ikke er alle forunt å leve av å skrive kommentarer i avisen eller å gi politiske råd. Det er heller ikke det samme som å si at det er en rettighet å være kunstner. Det er det ikke. Og kunstnere må også fra tid til annen, i likhet med alle andre yrkesgrupper, tilpasse seg trangere budsjetter og nye rammer. De forandrer ikke det faktum at kunstnere flest er hardtarbeidende mennesker med arbeidstid langt over en normalarbeidsuke.
Vi lever i et samfunn der det offentlige har en finger med i spillet i det aller meste. Norge hadde, etter mitt syn, hatt godt av et sivilsamfunn der staten har noe mindre økonomisk innflytelse. Jeg klarer imidlertid ikke å se de helt store prinsipielle forskjellene på f.eks. driftstilskudd til et teater og direkte pressestøtte. Kutt i begge deler kan være legitimt, men hovedargumentet for å kutte i pressestøtten er ikke at Arne Strand burde finne en annen måte å finansiere «hobbyen sin».
Etter åtte år med en rødgrønn kulturpolitikk som mest har handlet om størrelsen på budsjettene, gleder jeg meg til å få en kulturdebatt på borgerlige premisser.
Er det f.eks. slik at mer penger til kultur over offentlige budsjetter alltid er til det bedre? Kan offentlig finansiert kommersiell kultur i noen tilfeller, være til hinder for kulturmangfoldet?
Bidrar det f.eks. til mer mangfold i kultur-Norge at Oslo Nye Teater med sine 80 kommunale millioner kan sette opp musikalen Guys and Dolls, og dumpe billettprisene til et nivå som tilsvarende forestillinger på f.eks. privatfinansierte Edderkoppen Teater, Chat Noir, Dizzie Showteater eller Christiania Teater ikke har en sjanse til å konkurrere med? Eller at NRK som lisensfinansiert TV-kanal overbyr private TV-kanaler i kampen om kommersielle idrettsarrangementer?
Dette er eksempler på en type debatter som kler høyresiden mye bedre enn å bruke kulturlivet som skyteskive hver gang man ønsker å prioritere noe annet.
Innlegget er publisert hos NRK Ytring 10.12.13.
Relatert
Nei, det halter ikke
Det profetiske i «American Psycho»: Trump er Batemans politiske virkeliggjørelse
Reklamasjonsretten på bøker er mangelfull
Hvilken dystopi lever vi i?
I skyggenes dal
