Rødt, Ap og LO: Rare sengekamerater
Det er mye å si om Rødt, men kan hende er mangelen på seriøsitet deres største problem, ikke overvintret revolusjonsromantikk. Til syvende og sist må vi kunne forvente av et politisk parti at vi kan ta deres program og resolusjoner med et minimum av alvor, skriver Bård Larsen hos Minerva.
Publisert: 6. mai 2013
Av Bård Larsen, prosjektleder i Civita.
I det politiske liv er “strange bed fellows” ingen ukjent størrelse. Sjelden har er et slikt samkvem fremstått pussigere enn på Youngstorget 1. mai.
For et par uker siden gikk Rødt til det skritt å anmelde Arbeiderpartiet til politiet for krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten i forbindelse med Natos militæroperasjon i Libya i 2011. Anmeldelsen kan ikke ha vært noe særlig alvorlig ment, all den tid anmeldere og overgripere var samlet til felles forbrødring under LOs 1.mai-markering på Youngstorget bare noen dager etter. Man skulle kanskje forvente at Rødt pleiet omgang med krigsforbrytere på et noe mer formelt plan enn med allsang og en felles politisk plattform.
Rødts store engasjement for folkeretten har ellers en del merkelige utslag. For noen år siden gjorde partiet seg bemerket ved å sammenligne den afghanske “motstandskampen” mot norske og amerikanske soldater med Max Manus motstand mot tysk okkupasjon.
I og med at Rødts internasjonale engasjement kretser rundt intervensjon/ikke intervensjon, er mellomfolkelig fellow-feeling ikke særlig velutviklet i Rødt-kretser. Her står altså folkeretten over menneskerettighetene, og etter gammel venstreradikal standard er folkemord å regne som et lands indre anliggender.
Det var heller ingen andre paroler i årets første mai som vitnet om noen særlig interesse for Syria. De fleste utenrikspolitiske hjertesaker fra den radikale venstresiden aksentuerer rundt antiamerikanisme og/eller antisionisme, og i tilfellet Syria sitter man med et ganske klart inntrykk av at det bare er en ting som gjelder: At USA holder fingra av fatet. Av to onder er altså Assasds kjemiske krigføring mot egen befolkning å foretrekke fremfor at Obama går aktivt inn i Syria.
Under LO-kongressen ble det kjent at Rødt vil motta 200.000 i partistøtte. Her påvirker heller ikke krigsforbryteranklagene den gode stemningen. Det faktum at LO i Rødts partiprogram er nevnt som en del av det borgerskapet som skal avvæpnes i den revolusjonære prosess legger heller ingen demper på stemningen. Dette skal, igjen ifølge programmet, skje etter at de revolusjonære har overtatt kontrollen over de væpnede styrker. Skulle man kunne forestille seg et parti på høyresiden som i husfredens navn beholdt klausuler om å velte det liberale demokratiet og ta kontroll over militærvesenet – og som mottok støtte fra NHO – uten at det skapte betydelig ramaskrik?
Nettopp et parti med Rødts fortid bør unngå venstrefascistiske vendinger i sitt program. Problemet er at over halvparten av partiets tillitsvalgte på lokalplan er AKP-ere, hvorav mange fremdeles er troende marxist-leninister. Det er derfor lettere sagt enn gjort for partileder Moxnes og andre mindre dogmatisk anlagte å gjøre om på programmet.
Det er mye å si om Rødt, men kan hende er mangelen på seriøsitet deres største problem, ikke overvintret revolusjonsromantikk. Til syvende og sist må vi kunne forvente av et politisk parti at vi kan ta deres program og resolusjoner med et minimum av alvor.
Når det gjelder LOs finansiering av Rødt er det åpent spørsmål hvorvidt det skyldes et forsøk på å “temme” de villfarne radikale, eller om LO dreier mot venstre. Klokt er det uansett ikke.
Innlegget er publisert hos Minerva 6.5.13.