Blåkopi: Bullshit

Boken Blåkopi, og debatten om den, er et godt eksempel på en nesten meningsløs politisk debatt. Boken er full av halvsannheter og bevisste utelatelser, og dermed tegnes det et bilde som ikke er sannferdig. Blåkopi-forfatteren Wegard Harsvik og Hallvard Bakke forstår ikke dette. Det er visst utenkelig for dem at det kan hefte noe ved debatteknikken de bruker, skriver Kristin Clemet i et svar til Hallvard Bakke i Klassekampen.

Publisert: 9. april 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Forleden skrev valgkampmedarbeider i SV, Jens Kihl, en interessant artikkel på NRK Ytring. Han viste hvordan retoriske knep og debattriks kan forringe den politiske debatten og til slutt gjøre en diskusjon meningsløs.

Det er selvsagt helt legitimt å bruke språket for å få frem et politisk budskap og forsøke å vinne debatten. Men det er grenser, også i politisk debatt. Løgn aksepteres ikke, og bevisste misforståelser, som Kihl trekker frem, gjør det nesten umulig å diskutere.

Boken «Blåkopi», og debatten om den, er et godt eksempel på en nesten meningsløs politisk debatt. Boken er full av halvsannheter og bevisste utelatelser, og dermed tegnes det et bilde som ikke er sannferdig. Svenske kommentatorer har påpekt at det bildet som tegnes av Sverige og svensk politikk, er feil. Vi som er norske, kan si det samme om Norge og norsk politikk. At man kan lyve uten å lyve direkte, er et velkjent fenomen. Det er ofte et tema i Pressens Faglige Utvalg, og den som er interessert i et mer teoretisk perspektiv, kan lese boken «Om bullshit», skrevet av den amerikanske filosofen Harry G. Frankfurt.

Blåkopi-forfatteren Wegard Harsvik og Hallvard Bakke, derimot, forstår ikke dette. Så lenge det ikke kan dokumenteres faktafeil i boken, er det visst utenkelig for dem at det kan hefte noe ved den debatteknikken de bruker.

Jeg har i et blogginnlegg tatt for meg ett kapitel i boken, om skolen, og påpekt en lang rekke mangler ved teksten, som gjør at det inntrykket som etterlates, blir feil og et svært dårlig grunnlag for debatt. Men at det er mulig, forstår altså ikke Bakke, som mener at kun «faktafeil» fortjener kritikk.

Så la meg bare avslutte med å si dette: Selv om forfatteren på en snedig måte forsøker å unngå rene faktafeil, forekommer det også. Et helt sentralt premiss i kapitlet om skole er blant annet at det norske Høyres skolepolitikk (kanskje særlig når det gjelder friskoler eller privatskoler) er den samme som den som føres i Sverige.

Det er feil. Noen ville nok også kalle det en løgn. Muligens kvalifiserer det også til å være en «faktafeil» i Hallvard Bakkes verden.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 9.4.13.