Reservasjonsretten ikke et problem

Debatten om fastlegers reservasjonsmulighet ved aborthenvisninger har ført til en sunn åpenhet om denne praksisen, skriver leder i Civita Kristin Clemet og Morten Magelssen, stipendiat ved Senter for medisinsk etikk og tilknyttet tankesmien Skaperkraft, i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 15. oktober 2012

Debatten om fastlegers reservasjonsmulighet ved aborthenvisninger har ført til en sunn åpenhet om denne praksisen.

Aftenpostens Inger Anne Olsen forteller om den lokale legen som reserverte seg mot å gi prevensjonsmidler, men som til gjengjeld var raus med moralprekenene, noen tiår tilbake. Tilsvarende er det mange motstandere av reservasjonsmulighet for fastleger som etter vårt syn gjør det lett for seg ved å mane frem bilder av uspiselige leger: Leger som stikker kjepper i hjulene for pasienter ved å hindre dem å få oppfylt sin rett til behandling, som diskriminerer utsatte grupper og som gir moralsk fordømmelse på kjøpet. Ettersom man ikke kan akseptere slik oppførsel, er det best å forby reservasjon helt, argumenterer noen.

Men det er selvsagt ikke slik reservasjonsleger flest oppfører seg. Når fastlegen arbeider i en flerlegepraksis kan han eller hun inngå avtale med en kollega, slik at pasientene det gjelder, sluses direkte til denne når de oppgir kontaktårsak til sekretæren. Og hvis det blir nødvendig å formidle reservasjonen til pasienten, lar dét seg gjøre på en empatisk og omtenksom måte – slik vi er sikre på at reservasjonsleger flest gjør. Siden reservasjon kan praktiseres så smidig som dette, er et totalforbud mot fastlegers reservasjon unødig hardhendt. Ja, hele begrunnelsen for forbudet smuldrer opp: fastlegers reservasjon har i praksis ikke vært noe problem, og Regjeringen bør derfor reversere forbudet.

Innlegget stod på trykk i Aftenposten mandag 15. oktober og er skrevet av Kristin Clemet (Civita) og Morten Magelssen (Skaperkraft).