Aktiv dødshjelp handler om mer enn døden
Det er på nytt blitt blåst liv i debatten om aktiv dødshjelp. I en så vanskelig og følsom debatt er det viktig å huske at dette handler om mer enn døden.
Publisert: 27. oktober 2024
Aktiv dødshjelp innebærer at en lege gir en pasient legemidler for å avslutte livet. Assistert selvmord innebærer at legen gir legemidlene til pasienten, men pasienten utfører handlingen selv.
Begge deler er ulovlig i Norge i dag. Begge handlinger rokker ved fundamentale etiske prinsipper om livets ukrenkelighet.
Grunnene til at Norge og mange andre land forbyr dette er både sterke og viktige.
Samtidig er det også viktig å forstå argumentene for aktiv dødshjelp. Det deles både vonde og rørende historier om sykdom som har ført til at mennesker drar til for eksempel Sveits for å gjøre slutt på livet. Disse historiene skal man ha respekt for.
Ønsket om at disse palliativt syke menneskene skal få slippe smertene, er selvsagt svært forståelig. Og det å se sine nærmeste lide uten å få tilstrekkelig hjelp eller smertelindring er svært ubehagelig.
Problemet oppstår blant annet når grensen ikke går ved palliative sykdommer.
Landene som startet med å tillate aktiv dødshjelp for fysisk sykdom, hadde som utgangspunkt at kun disse tilfellene skulle omfattes. Likevel har utviklingen og ny lovgivning medført at flere land nå også tillater aktiv dødshjelp for psykiske lidelser.
Noe av utviklingen skyldes nok at psykisk og fysisk helse i større grad likestilles i dag.
Likevel er det stor forskjell på behandling for fysiske sykdommer og psykiske lidelser.
For fysiske lidelser, er det gjerne enklere å vurdere hvorvidt en behandling fungerer eller ikke. Ofte fungerer medisiner nokså likt for mennesker med samme diagnose, og resultatene av behandling er ofte synlige. Dermed er det også enklere å vurdere en pasients helsetilstand.
Psykiske lidelser er på en annen side ofte kompliserte og sammensatte, og det er ikke alltid den samme løsningen fungerer for flere. Særlig for de yngste pasientene kan det være nødvendig å teste både flere og varierte behandlingsformer.
En behandling som hjelper ett menneske, kan være ineffektiv og uten resultater for noen andre. Det betyr ikke at vi skal gi opp håpet eller troen på menneskene som lider. Tvert imot innebærer dette at vi må jobbe enda hardere for å utvikle gode behandlingstilbud.
Som samfunn kan vi ikke akseptere at løsningen vi har å tilby er at noen skal avslutte livet. Statens oppgave er å tilby hjelp, støtte, behandling og håp. Ikke å hjelpe mennesker med å dø.
Den retten vi gir til å «velge døden», kan også medføre press. Et press om å velge døden for å lette byrden på andre. Dødssyke mennesker kan allerede føle seg presset og kjenner på å være til bry både for familie og helsevesenet.
Dersom vi i tillegg åpner opp muligheten for å aktivt velge bort livet, er det ikke vanskelig å se for seg at dette presset kan bli enda større. Da svikter vi ikke bare den enkelte pasient, men også hele samfunnet.
De som nå vekker liv i debatten på nytt, argumenterer blant annet med at individets frihet til å bestemme over eget liv skal stå sterkt. Samtidig legger man også til grunn at en eventuell ordning skal reguleres strengt.
Da ender vi opp i en situasjon hvor det på politisk nivå skal bestemmes i hvilke situasjoner man er «syk nok» til å avslutte sitt eget liv. I praksis innebærer dette at man politisk bestemmer menneskeverdet til enkeltindivider. Det hører ikke hjemme i et liberalt samfunn.
Debatten er likevel svært viktig. Teknologisk utvikling skjer fort, og det flytter grenser. Muligheten til å endre på mye, medfører også at mange ønsker å råde over alt, også når de skal dø.
Dette pålegger også nei-siden å foreslå tiltak som gjør at mennesker kjenner på en verdig død, uavhengig av om den skyldes alderdom, psykisk eller fysisk sykdom. Enten det handler om å få dø hjemme, sammen med familien eller med lite eller ingen smerter.
Og selv om mange absolutt opplever dette, mangler man fortsatt ressurser som gir tid til omsorg og opplæring i smertelindring for dødssyke pasienter.
Grensene for aktiv dødshjelp vil være vanskelig å regulere, på samme måte som at hva som er et verdig liv vil være vanskelig å definere. Derfor bør utgangspunktet fortsatt være at staten skal hjelpe mennesker med å leve, ikke med å dø.
Teksten er publisert i Fædrelandsvennen 25.10.2024.
Relatert
EU-retten og abort
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
Behovet for dødshjelp kan bli mindre
Her hoppet vi bukk over viktige spørsmål
Ny abortlov: Spørsmål som burde vært grundigere belyst
Et forsvar for J.K. Rowling
