Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
«Kontrasten til EUs landbrukspolitikk øker». Det skriver Bjørgulv Braanen på lederplass i Klassekampen 20. mai. Men som vi viser i et nylig utgitt notat fra tankesmien Civita, stemmer ikke dette.
Publisert: 28. mai 2026
Tvert imot, for i likhet med i EU, handler store deler av den norske jordbruksstøtten i dag om en dreining bort fra kun å kompensere for kostnadsøkninger og manglende inntektsutvikling for bøndene, til en klarere vektlegging av målrettede distrikts- og regionalpolitiske tiltak samt oppfølgingen av en bredere satsing på økt matberedskap og miljøpolitiske prioriteringer.
For ti år siden la Erna Solbergs regjering frem en stortingsmeldingen «Endring og utvikling. En fremtidsrettet jordbruksproduksjon.» Ved behandlingen av meldingen satte Stortinget fire overordnede mål som skulle være styrende for norsk jordbrukspolitikk fremover: 1) Matsikkerhet og beredskap, 2) landbruk over hele landet, 3) økt verdiskaping og 4) bærekraftig jordbruk med reduserte utslipp av klimagasser.
Disse målene gjelder fremdeles, og er ikke vesensforskjellige fra de overordnete målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk. Den skal 1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, 2) støtte bønder og landlige områder i alle EUs medlemsland, 3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og relaterte sektorer og 4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen.
Støtteordningene til jordbruket i Norge og EU er begge primært fokusert på full kostnadskompensasjon og økte inntektsmuligheter for bonden. Med alle former for overføringer inkludert utgjør den totale gjennomsnittlige støtten til den enkelte bonde både i Norge og EU 33 prosent av inntekten. Da er også målrettede distrikts- og regionalpolitiske tiltak tatt med. Men, som en følge av forskjeller i gårdsbrukenes størrelse, hva de produserer, hvor de ligger og hvor stor konkurranse deres produkter er utsatt for i markedet, varierer støtten mellom og innad i de enkelte landene i EU slik den også gjør i Norge.
Det som skiller støtteordningene til jordbruket i Norge og EU er importvernet. Hvis vi ser på dette som en avgift på importerte varer betalt av forbrukerne, mener forsker Klaus Mittenzwei ved Ruralis at i gjennomsnitt kommer 53 prosent av norske bønders inntekt via overføringer. I likhet med Norge har også EU et importvern i form av tollmur. Som medlem av EU vil vi miste tollvernet mot EU-landene, men bli en del av EUs tollvern mot resten av verden.
Spørsmålet er om de støtteordningene som finnes for jordbruket i EU i dag kan være like fordelaktige som de ordningene vi har i Norge hvis tollvernet forsvinner.
Teksten er publisert i Klassekampen 26.5.2026.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Hvite elefanter i næringspolitikken
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.