Hva betyr det egentlig å være tolerant?

Som min kollega og professor i filosofi, Lars Fr. Svendsen, har påpekt, misforstås ofte begrepet toleranse. Mange tror at de er tolerante, fordi de respekterer noe eller noen som er annerledes enn de er selv.

Men det i seg selv er ingen prestasjon.

Toleransen krever at vi aksepterer andres rett til å leve på andre måter, tenke andre tanker og uttrykke andre oppfatninger enn vi har selv, og at vi aksepterer det, også når vi mener at oppfatningene er negative, mindreverdige eller, rent ut sagt, forkastelige.

Det krever selvsagt ikke at vi unnlater å fremføre kritikk. Det krever bare at vi avstår fra å tvinge andre til å leve, mene og uttrykke seg slik vi gjør selv, og at vi ikke straffer dem som mener noe annet enn oss, hvis det de gjør, er lovlig.

Jeg har levd så lenge at jeg kan huske at mange hadde store problemer med å tolerere homofile. Mange så på homofili som noe negativt og mindreverdig, og noen greide ikke å holde seg i skinnet. Homofile og lesbiske ble trakassert og ekskludert. Selv vi som bare talte deres sak, fikk hatbrev i posten. Trakassering forekommer fortsatt, men det er heldigvis blitt langt mindre vanlig.

Men i dag kan vi kanskje illustrere fenomenet med en annen sak: Det er blitt veldig vanskelig å ha et restriktivt abortsyn og fortelle om det.

Den nye KrFU-lederen, Ingrid Olina Hovland, har et restriktivt syn på abort. Hun mener at abort er galt uansett, og at livet bør ha et absolutt vern allerede fra unnfangelsen.

Men hun skiller forbilledlig mellom sine personlige meninger og partiets mening, mellom religion og politikk og mellom juss og moral: Selv om hun har en personlig overbevisning og et ideal som hun vil forsøke å leve opp til selv, vil hun ikke nekte andre å leve annerledes. Hun står derfor bak KrFUs program som går inn for selvbestemt abort til utgangen av uke 12.

Men selv om hun bare har gitt uttrykk for en personlig overbevisning, har mange problemer med å tolerere det. Noen mener at det var et forsøk på å bringe MAGA-politikk og kulturkrig til Norge, men det var det ikke. Hun snakket med innestemme og innbød til refleksjon.

Unge Venstre, som er et liberalt parti, forlanger at hun skal beklage. Og TikTok’eren Anine Olsen, som ikke har noe som helst med KrFU å gjøre, har startet en underskriftsaksjon for å få Hovland fjernet som KrFU-leder.

«Jeg synes ikke at man skal akseptere at sånne ting bare skjer foran øynene våre når vi egentlig kan gjøre noe. For politikere er valgt av folket og skal representere folket», sier Olsen.

Men Olsen tar selvsagt feil.

KrFU-lederen er ikke valgt av folket, og hun skal ikke representere oss. Hun er valgt av en organisasjon og skal representere medlemmene i organisasjonen.

Det Olsen demonstrerer, er dessuten manglende toleranse. Hun tåler ikke at noen mener eller lever annerledes enn hun gjør selv og vil gjerne straffe dem som gjør det – akkurat slik homohaterne gjorde i gamle dager.

Samtidig er det på mange måter verre at Likestillings- og diskrimineringsombudet blander seg inn i debatten, og at han gjør det med en retorisk finte til KrFU-lederen og Dag Inge Ulstein.

Ingrid Olina Hovland har vist at hun respekterer dem som mener noe annet enn hun gjør selv. Likestillings- og diskrimineringsombudet viser ikke like stor respekt for dem han er uenig med. Dessverre risikerer han å gi politikere et incentiv til å bruke enda mer strategisk kommunikasjon og nekte å svare på spørsmål som er vanskelige, men viktige for vår evne til selv å reflektere over vanskelige valg.

En politisk leder har selvsagt ingen plikt til ikke å ha personlige oppfatninger som avviker fra programmet. Det viktige er at han eller hun arbeider for å gjennomføre programmet, hvis vedkommende ikke har reservert seg før han eller hun ble valgt.

Den katolske kirke er mot all abort. Men katolikker er likevel politisk aktive. Det kan de være, fordi politiske partier er meningsfellesskap, mens kirken er et trosfellesskap. Det er ikke alt man tror på, som kan eller bør forsøkes realisert politisk.

Den norske abortloven er nylig endret.

Grensen for selvbestemt abort ble utvidet til utgangen av uke 18, men den offentlige utredningen som lå til grunn (NOU 2023:29) for den nye loven, viste at det ikke fins noe fasitsvar på fosterets moralske status.

I virkeligheten fins det bare to, prinsipielt sett, «rene» standpunkter i abortspørsmålet:

Det ene er at fosteret ikke har noen verdi og ikke bør ha rettsvern før det er født. I så fall bør det være mulig å ta abort helt frem til fødsel.

Det andre er at fosteret har verdi og bør ha et absolutt rettsvern fra unnfangelsen. I så fall bør abort være forbudt.

I Norge er det svært få som har slike «rene» standpunkter. Og de som har det, mener ikke nødvendigvis at det skal nedfelles i lov. Man kan personlig være motstander av abort uten å mene at loven skal forby alle andre å ta abort.

Det store flertallet, som jeg selv er en del av, har en slik pragmatisk holdning: Vi legger til grunn at fosteret gradvis får et økende rettsvern utover i svangerskapet, og at loven må bygge på en avveining mellom to hensyn, nemlig hensynet til kvinnens selvbestemmelse og hensynet til det ufødte liv.

Det kan være vanskelig å forklare hvorfor man kan være så uprinsipiell, men det finnes en god grunn: I samfunn hvor det er umulig for kvinner å få foretatt lovlige aborter, blir det tatt abort likevel. Tragedien er at abortene da ikke bare tar fosterets liv, men også kvinners liv og helse.

Jeg forstår derfor veldig godt at KrFUs leder på den ene side har et ideelt standpunkt, som også er et standpunkt som hun gjerne vil leve opp til selv – samtidig som hun inntar et mer pragmatisk standpunkt på partiets vegne.

Det er lov til å drømme om en bedre verden og å ta hensyn til verden slik den faktisk er.