Regjeringens signaler om ny abortlov er sprikende.

Mens tidligere helseminister Ingvild Kjerkol og statsminister Jonas Gahr Støre har lovet at regjeringen vil fremme forslag til en ny lov før sommeren, er den nye helseministeren, Jan Chr. Vestre, mer nølende.

Det er antagelig klokt.

Fristen for å fremme forslag som skal til behandling før sommeren, har for lengst gått ut, og en ny abortlov egner seg ikke til å bli hastebehandlet av Stortinget. At regjeringen er splittet i synet på grensen for selvbestemmelse, og antagelig også når det gjelder fosterantallsreduksjon, gjør ikke saken bedre.

Det er å håpe at Vestre iler litt mer langsomt og handler klokere enn Støre og Kjerkol har lagt  opp til. I så fall har han også en klokere tilnærming enn hun som har fått i oppgave å lose igjennom regjeringens (eller Ap-statsrådenes) forslag i Stortinget, nemlig Kamzy Gunaratnam.

Hun tramper litt for respektløst rundt i manesjen, blant annet ved å hevde at KrF «skader debatten», og ved å antyde at de som er motstandere av å flytte grensen for selvbestemt abort, også er motstandere av å modernisere abortloven.

Det stemmer nemlig ikke. Loven kan godt endres, selv om ikke grensen for selvbestemmelse endres.

Argumentene hennes er dessuten ikke alltid konsistente. På den ene side hevder hun at «lovgivning er normskapende», og at det derfor er viktig å flytte grensen fra utgangen av 12. til utgangen av 18. svangerskapsuke. Men når andre påpeker at lovgivning kan være normskapende, og at det kan føre til at flere tar abort sent i svangerskapet, så avviser hun det kontant. Hun «vet» nemlig at det ikke vil skje, fordi det ikke har skjedd i andre land.

Tilhengerne av å utvide grensen for selvbestemt abort til utgangen av uke 18 eller 22, fremstiller ofte en utvidelse som «moderne». De som vil beholde grensen på 12 uker, er altså umoderne.

Argumentasjonen minner meg om den jeg hørte da Stortinget i 1993 behandlet den første stortingsmeldingen om «mennesker og bioteknologi».

Da var det «moderne» å drive med anonym sædgivning, så da Senterpartiet og SV (som den gangen var mer umoderne i disse spørsmålene) fremmet forslag om at «dagens praksis med anonyme sædgivere oppheves», fikk forslaget bare 55 stemmer. Et flertall på 98 representanter var moderne og stemte mot. De ønsket at donorene fortsatt skulle være anonyme.

Sannheten er at praktiseringen av dette anonymitetsprinsippet var enda mer moderne enn loven tilsa, noe jeg tok opp i debatten. Jeg anmodet statsråden om å vurdere å bringe til opphør den del av praktiseringen av anonymitetsprinsippet som innebar at informasjonen om barnets opphav ikke bare ble holdt hemmelig, men ble destruert. Jeg mente at det ville være en formildende omstendighet ved anonymitetsprinsippet, dersom informasjonen ikke ble destruert, fordi beslutningen da kunne gjøres om – enten i ekstreme enkelttilfeller eller fordi senere generasjoner besluttet det.

Jeg fikk ikke noe svar på denne anmodningen. Den var antagelig håpløst umoderne.

I dag, cirka 30 år etter, er det opplagt for alle at informasjonen om et barns opphav ikke bør destrueres av staten. Alle barn har dessuten rett til å få vite om sitt genetiske opphav fra fylte 15 år.

Denne, og flere andre saker, har lært meg at det kan være fornuftig å gå forsiktig frem. Det viser seg at vi ikke alltid greier å overskue konsekvensene av det vi gjør.

Å ta abort så tett opp til levedyktighetsgrensen som utgangen av 18. svangerskapsuke er, kan være svært belastende, noe som også er blitt presisert i flere høringsuttalelser til forslaget til ny abortlov. Kvinnen har gjerne begynt å se seg selv som mor, magen vokser, barnet merkes kanskje i magen, og selve aborten kan bli vanskeligere og vondere å gjennomføre. Det er i praksis en fremprovosert fødsel. Når barnet nærmer seg levedyktighetsgrensen, er det visuelt et fullt ferdig menneske.

Det er derfor ikke uten grunn at både Jordmorforbundet og Legeforeningen unnlater å ta stilling til en utvidet grense for selvbestemt abort. Det er nemlig ikke et medisinsk spørsmål eller et spørsmål om å være moderne. Det er et etisk spørsmål.

Det finnes riktig nok noen som mener at abortspørsmålet kun dreier seg om helsehjelp, og at fosteret ikke har noen verdi før etter at det er født.

Men dette synet er hverken representert i abortutvalget som har foreslått ny abortlov, eller, så vidt jeg vet, på Stortinget.

På Stortinget mener alle at det skal være forbudt å ta abort etter levedyktighetsgrensen (som av utvalget foreslås satt til utgangen av 22. uke), og det store flertall mener at grensen må settes tidligere.

Om man lander på 12. eller 18. uke, eller noe imellom, er et resultat av etisk refleksjon, der man avveier ulike hensyn: Kvinnens autonomi og rett til selvbestemmelse, fosterets verdi og moralske status, belastningen på den som tar abort og den normskapende rollen som lovgivningen har.

Det er også feil når det etterlates inntrykk av at Arbeiderpartiet (og eventuelt Senterpartiet) vil avvikle nemndene, for det vil de ikke. Nemndene vil uansett være i virksomhet for dem som søker om å få en abort etter at grensen for selvbestemmelse har gått ut. Men måten nemndene fungerer på, er foreslått endret av abortutvalget, slik at de kan være minst mulig belastende og til mest mulig støtte for kvinnen.

Alle lever ikke opp til det utbredte ønsket om å føre en respektfull debatt. Et av de tåpelige argumentene som man bør få slippe å høre, er at det er mest «moderne» å flytte grensen for selvbestemmelse til utgangen av 18. uke. At det i så fall må være enda mer moderne å flytte grensen til 22. uke, viser hvor tomt argumentet er.

Den nye bioteknologiloven av 2020 ble vedtatt uten at den var skikkelig utredet på forhånd. Stortinget hadde hastverk, fordi det plutselig var mulig å danne flertall for saker som mange var opptatt av.

Ingvild Kjerkol bestilte en evaluering av den nye loven, men den foreligger ennå ikke.

Det tar seg dårlig ut, dersom Stortinget igjen hastebehandler en så viktig sak – attpåtil uten å vente på evalueringen av bioteknologiloven.