Nedvekst

Publisert: 8. november 2024

Hva er nedvekst?

Ordet nedvekst kommer fra en norsk oversettelse av det engelske ordet Degrowth, som i sin tur kan skrives tilbake til det franske begrepet Décroissance. Begrepet dukket først opp i Frankrike på 1970-tallet, som navnet på en radikal økologibevegelse som fremstod som en kultur- og systemkritisk parallell til Limits to Growth-debatten, som skjøt fart i kjølvannet av den såkalte Roma-klubbens rapport (1972) med samme tittel.

Nedvekstbevegelsens systemkritikk var og er altomfattende, med et krav om sterk politisk styring av økonomi og samfunn for å erstatte økonomisk vekst med styrt reduksjon i forbruk og produksjon – altså negativ vekst eller nedvekst. Dette ble av tilhengerne av nedvekstbevegelsen ansett som helt nødvendig for at planeten skulle forbli et godt og levelig sted for mennesker, også i framtida.

Sentralt i nedvekstbevegelsens systemkritikk står påstandene om den vestlige utviklingsmodellens skadelige konsekvenser for naturens økosystemer, menneskelige og kulturelle fellesskap. Herunder en sterk kritikk av lønnsarbeid og urbanisering, samt tendensen til «kommersialiseringen av sosiale relasjoner», når stadig «flere samfunnsområder blir innlemmet i markedsøkonomien». En ledende representant for den norske Degrowth-bevegelsen (nedvekstbevegelsen), økonomen Tone Smith, betoner også bevegelsens radikalitet som selve kjernen i bevegelsen: «Degrowth er først og fremst en bevegelse for radikal samfunnsmessig endring – en motbevegelse som særlig utfordrer vekstbesettelsen i moderne, vestlige samfunn.»

I dag er det den overhengende trusselen om ukontrollerbar og eksistenstruende global oppvarming, med derav følgende klimaendringer og naturkrise, som har skapt økt oppmerksomhet om nedvekst, som et radikalt alternativ til en mer reformorientert grønn-vekst-politikk. For tilhengere av nedvekst er svaret på klima- og naturkrisen like enkelt og opplagt som absolutt: For å løse klima- og naturkrisen trengs en styrt krymping av økonomien. De ønsker med andre ord en politisk styrt nedgang i samlet produksjon og forbruk.

Nedvekst og systemskifte

Når vi kommer til spørsmålet om hvordan den styrte nedveksten skal skje, under hvilke politiske forutsetninger og rammer, forblir svarene fra nedvekstbevegelsen langt mer uklare og svevende. Det er det også gode grunner til. Likevel samler nedvekstbevegelsen seg om et krav om et økonomisk og politisk systemskifte «for å frigjøre oss fra kapitalismen og den rådende vekstideologien», som det heter i formålet til Vekstfri Norge.¹ Det samme hevder ledende nedveksttenkere som Robert Costanza, Ulrike Herrmann, Kohei Saito, Jason Hickel m.fl.

Påstanden om at nedvekst er den eneste realistiske løsningen på utfordringene vi står overfor hviler imidlertid på et svært tynt grunnlag. Problemene starter allerede i den ideologiserte beskrivelsen av økonomisk vekst som fenomen, tilkoblet et altoppslukende og unyansert kapitalismebegrep. Siden «kapitalismen forutsetter vekst», hevdes det at vi står overfor valget mellom «systemskifte eller klimaendring».²

Overflatisk vekstforståelse

Allerede her begynner fraværet av viktige nyanser å banke på døren. I et fritt samfunn med et liberalt demokrati og en velfungerende markedsøkonomi er det, i motsetning til i et autoritært samfunnssystem, ikke opp til myndighetene å bestemme nivået og sammensetningen av den økonomiske veksten. Økonomisk vekst er tvert imot et resultat av samspillet mellom utallige handlinger fra enkeltpersoner og bedrifter, som handler innenfor politisk vedtatte rammebetingelser og tilhørende incentiver.

I det lange løp er økonomisk vekst kun et annet ord for produktivitetsvekst, det vil si at det produseres stadig bedre og mer verdsatte produkter og tjenester på stadig mer effektive måter. Hoveddrivkraften bak denne prosessen er lønnsomhets- og konkurransedrevne innovasjoner, som gjennom «kreativ ødeleggelse» frigjør ressurser fra mindre produktive anvendelser, til fordel for mer produktive anvendelser. En viktig ringvirkning av denne dynamiske utviklingsprosessen er at det kontinuerlig utvikles nye ressurser, i form av ideer, kunnskap og teknologiske løsninger, som hjelper oss til å løse de aktuelle problemene vi står overfor på en stadig bedre måte. Det er tilnærmet utenkelig å forestille seg en tilsvarende utviklingsprosess innenfor en styrt krymping av økonomien.

Nedvekstbevegelsens blindsone

Tilhengerne av nedvekst blir derfor lett blinde for det faktum at markedsøkonomien kontinuerlig søker å skape mer ut av mindre. Dette gjelder også forbruk av knappe naturressurser og utslipp av CO2 i atmosfæren, slik blant andre Andrew McAfee har dokumentert i boken More from Less (2019).³

Ser vi på utviklingen i bruttonasjonalprodukt per innbygger opp mot utviklingen i CO2-utslipp per innbygger i tidsrommet 1990-2022, går det tydelig frem av tabellen under at den økonomiske veksten allerede er i ferd med å bli frakoblet klimagassutslippene i mange land. Dette til tross for at vi ennå ikke har på plass en tilstrekkelig effektiv beskatning av utslipp.

Endringer i BNP og CO2-utslipp per innbygger i utvalgte land 1990-2022 (prosent)

LAND	Endring i BNP per innbygger	Endring i CO2-utslipp per innbygger
Norge	56	– 9
Sverige	57	-46
Danmark	49	-52
Finland	48	-43
Nederland	55	-34
Tyskland	45	-40
Sveits	25	-38
Frankrike	33	-34
Storbritannia	43	-55
USA	57	-28

(Kilde: Our World in Data, World Bank 2023, Global Carbon Budget 2023)

Nedvekstens selvmotsigelser

Et hovedproblem med nedvekst-konseptet, omsatt i mindre arbeidsinnsats, mindre investeringer og mindre innovasjon, er at det kun blir mulig å krympe utslippene i takt med nedvekstens hastighet, vel og merke på basis av eksisterende teknologi. En forsmak på hvor smertefullt og kostbart det vil bli å forsøke å bekjempe klimaendringer gjennom nedvekst fikk flere land føle under koronakrisen – et hint om at nedvekst er uforenlig med å oppnå netto nullutslipp i verden fra rundt 2050. Til det trengs en omfattende grønn omstilling av energisystemer, infrastruktur, forbruk, produksjon, transport og boliger, som krever store investeringer og en stor strøm av innovasjoner på tvers av økonomien og samfunnet. Det store investeringsløftet vi her står overfor kan umulig gjennomføres uten økonomisk vekst.⁴

Når nedvekst-tilhengere blir konfrontert med den iboende målkonflikten mellom nedvekst og null utslipp viser enkelte til en lettvint løsning på det nevnte finansieringsproblemet: Det er bare for stater (med egen valuta) å trykke mer penger, i tråd med såkalt Modern Monetary Theory. Problemet er bare at kombinasjonen av økende pengemengde og krympende produksjon er oppskriften på hyperinflasjon og påfølgende økonomisk kollaps. Resultatet blir store sosiale problemer.

Konsekvensene av nedvekst for innfrielsen av fremtidige forventninger til helse- og velferdstjenester er bare ett av mange eksempler på de sosioøkonomiske problemene nedvekst vil bringe med seg. Risikoen for å fyre opp under polarisering og sosiale spenninger, samt et faretruende økt konfliktnivå i samfunnet, blir under radikal nedvekst overhengende høy. Dermed kan det bli vanskelig å skape bred oppslutning om klimapolitikk, innenfor det liberale demokratiets rammer.

En økopuritansk planøkonomi

I tillegg er det nærmest gitt at styrt nedvekst kun kan realiseres gjennom sentralistiske, planøkonomiske virkemidler, innenfor en autoritær politisk orden. Fra nedvekstforkjempere som ønsker å beholde demokratiet nevnes gjerne rasjoneringssystemet i Norge under og rett etter krigen som en mulighet. Journalisten Ulrike Herrmann har for sin del pekt på den britiske krigsøkonomien under andre verdenskrig som et forbilde, og ser for seg en statlig masterplan for nedvekst med halvering av arbeidsuken og en radikal omdisponering av all arbeidskraft gjennom et sentralt administrert «manpower budget», samt rasjonering av forbruksvarer. Dermed vil også yrkes- og næringsfriheten bli effektivt avskaffet. Her blir fraser om «å skape en økonomi som prioriterer livskvalitet for alle, og som tilrettelegger for gode liv med enkle midler», som det heter på websiden til Vekstfri/Degrowth.no, en fattig trøst.

Troen på at vi kan krympe økonomien gjennom et grønt skifte, gjennom en kollektiv masterplan for nedvekst, inviterer til dystre fremtidsperspektiver og mer ufrihet. Nye generasjoner vil fort oppleve å bli satt i en tvangssituasjon, med fare for, i ytterligere grad, å miste troen på å få det bedre enn sine foreldre. Fremtidsangst kan lett lede til klimapolitisk handlingslammelse.⁵

Alternativet til nedvekst: Grønn vekst

Men vi har et valg. I stedet for utopisk nedvekst med dystre sosiale konsekvenser, kan vi gå i en retning som byr på langt lysere fremtidsutsikter. Til og med i en retning som evner å forene frihet og demokrati med et bærekraftig klima: Grønn vekst. Det betyr å satse på mer fornybar energi, vitenskapelige og teknologiske fremskritt, innovasjon og konkurranse om de beste klimaløsningene – alt innenfor rammene av et liberalt demokrati og en velfungerende markedsøkonomi, utstyrt med de rette rammebetingelsene.

Valget mellom nedvekst og grønn vekst er et valg mellom, på den ene side, en kontraproduktiv og utopisk klimapolitikk som splitter og polariserer, og, på den annen side, en effektiv klimapolitikk med realistiske muligheter til å oppnå bred oppslutning i befolkningen.⁶

Teksten er sist oppdatert 8.11.2024.