Etter at resultatene av den siste PISA-undersøkelsen ble publisert i desember, har det vært tilløp til en fornyet skoledebatt.

Spørsmålet som reises, i Norge og i andre land, er hva som er årsaken til nedgangen i 15-åringenes prestasjoner, særlig i lesing.

Mange forklaringer er lansert, men de to forklaringene som nevnes mest, er pandemien og bruken av skjerm i skolen.

Både politikere og kommentatorer mener at det har foregått en «ukritisk digitalisering» av skolen, og dette vil regjeringen nå sette en stopper for.

At skjerm i skolen også har negative virkninger, tror jeg vi kan være helt sikre på. Men ellers er det veldig mye vi ikke vet, og som vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om.

Det er derfor noe dypt ironisk over deler av den debatten som foregår nå.

På den ene side fremføres det kritikk av at skolehverdagen er «heldigitalisert», og at det har skjedd på en helt ukritisk måte uten at man har hatt kunnskap om konsekvensene.

På den annen side kreves det nå at man skal sette en stopper for digitaliseringen, innføre regler og restriksjoner før man har kunnskap om konsekvensene.

Regjeringen har, prisverdig nok, satt ned et offentlig utvalg som skal fremskaffe kunnskap om skjermbruk i skolen.

Utvalget skal levere sin utredning innen 1. november i år, men det har allerede levert to interessante tema-notater, som skal inngå i kunnskapsgrunnlaget.

Bør regjeringen, og eventuelt Stortinget, vente med å trekke de mest vidtgående konklusjoner til utvalget har levert sin utredning?

Ja, det syns jeg absolutt.

Det er ikke noe poeng i å be om en utredning, hvis man ikke har tenkt å ta hensyn til den.

Mange andre, som for eksempel Vårt Land-kommentator Emil André Erstad, mener at det er helt unødvendig å vente på utredningen, for som han skriver: »Skjermbrukutvalets konklusjonar blir viktige, men vi treng ikkje vente på dei for å slå fast at digitaliseringa av norsk skule har vore noko nær ein fiasko.»

Erstad mener også at et skjermbrukutvalg burde ha kommet med sine undersøkelser «før vi innførte skjerm i skulen».

Det hadde selvsagt vært fint, men det er ikke så lett å gjøre empiriske undersøkelser av noe som ikke fins.

Sannheten er at bildet er mer nyansert enn mange tror. Det gjelder både situasjonen i skolen og konsekvensene av å bruke skjerm.

Som det ene tema-notatet til Skjermbrukutvalget viser, er det fortsatt knyttet mye usikkerhet til konsekvensene av å bruke digitale læremidler og av privat mobilbruk i skolen – og hvordan de eventuelt kan brukes for at de skal virke mest mulig positivt.

Det gjelder både lærernes undervisningspraksis, elevenes lese- og skriveferdigheter og mobilbruk.

Notatet viser også at norske skoler ikke arbeider i blinde, og at for eksempel mobilregler allerede er ganske utbredt.

Utvalget konkluderer med at det fortsatt har behov for mye kunnskap før det kan komme med sine anbefalinger.

Vi trenger mer kunnskap om god digital undervisningspraksis, om hvordan skjermbruk påvirker ulike elevgrupper, om utviklingen over tid og om effekter av mobilregler i skolen. Og kanskje trengs det også et visst søkelys på skjermbruken utenfor skolen, som muligens er enda mer «ukritisk» enn den er på skolen.

Heldigvis pågår det mye forskning, og det er også mye erfaring og inspirasjon som kan hentes fra andre land – og fra norske friskoler.

Da den første PISA-undersøkelsen kom høsten 2001, ble det, i Norge og i mange andre land, omtalt som et «PISA-sjokk».

Mange har siden den gang påstått at politikerne (inkludert meg selv) nærmest handlet i panikk for å få til forbedringer i skolen.

Det stemmer ikke.

Den stortingsmeldingen som la grunnlaget for Kunnskapsløftet – «Kultur for læring» – ble fremmet først våren 2004, etter en svært omfattende prosess. Meldingen bygget på et meget bredt kunnskapsgrunnlag, langt utover PISA-undersøkelsen.

Stortingsmeldingen ble stort sett svært godt mottatt, både i Stortinget, av medier og kommentatorer og av organisasjonene.

Å føre kunnskapsbasert politikk, slik vi gjorde da og har hatt tradisjon for i Norge, er ingen garanti for at man ikke kan gjøre feil.

Men det er, tross alt, bedre enn å basere seg på synsing og anekdoter.