Er vi i en krigsøkonomi?
Begrepet «krigsøkonomi» har blitt brukt for å beskrive den økonomiske tilstanden i Norge og Europa som følge av krigen i Ukraina. Men hva er egentlig en krigsøkonomi, og hvordan kan vi analysere en krig fra et økonomisk perspektiv?
Publisert: 19. juni 2023
I forkant av at Støre-regjeringen la frem sitt statsbudsjett for 2023 i fjor høst, varslet kulturminister Anette Trettebergstuen at kulturbudsjettet verken ville inneholde store styrkninger eller nye satsinger. Trettebergstuen pekte på den økonomiske situasjonenog uttalte at «vi går inn i en slags krigsøkonomi».
Trettebergstuen var ikke den eneste fra Støre-regjeringen som uttalte seg om at Norge er inne i en krigsøkonomi.
Rett etter invasjonen i fjor uttalte helseminister Ingvild Kjerkol følgende: «Vi skal gjennomføre Hurdalspolitikken, men akkurat i dag og i overskuelig framtid har vi det som jeg vil kalle en krigsøkonomi».
Selv om situasjonen var uoversiktlig både rett etter den russiske invasjonen og i fjor høst, med advarsler om mulig strømrasjonering vinteren 2022 til 2023, var advarslene svært overdrevne. Norge var og er milelangt unna noen som helst form for krigsøkonomi.
Dette er den første av tre artikler om krigsøkonomi i Minerva.
I denne artikkelen vil jeg forsøke å beskrive hva en krigsøkonomi er og hvordan krig kan analyseres, sett fra et økonomisk perspektiv.
I den andre artikkelen kommer jeg til å se på hvilke tiltak en stat kan sette inn for å finansiere en krig og omdanne samfunnet til en krigsøkonomi, blant annet gjennom noen historiske eksempler.
I den tredje artikkelen vil jeg forsøke å gjennomgå krigsøkonomien til henholdsvis Russland og Ukraina.
Krig og økonomi
Organisert krigføring startet da menneskene dannet mer komplekse samfunn. Bydannelser, de første sivilisasjonene og jordbruket bidro til en høyere befolkningstetthet. Dette ga mulighet for mer arbeidsdeling. Men samtidig bidro den høyere befolkningstettheten til en større kamp om ressursene, noe som skapte økt konflikt.
Krig har derfor alltid til en viss grad handlet om økonomiske ressurser. Særlig etter oppfinnelsen av penger og skatter, som ga større økonomiske incentiver til å krige og erobre nye landområder, skaffe kontroll over lukrative handelsruter og kolonisering.
Men i de siste hundreårene har krig i mindre grad vært drevet av økonomiske incentiver, og i større grad vært drevet av ideologisk motivasjon og konflikter av ulik art.
Krig er en kostnad og forsvar er en forsikring
Ideologisk krigføring og konflikter har, sett fra statens perspektiv, i større grad hatt en økonomisk kostnad, fremfor å være en «lønnsom» virksomhet for å tilegne seg flere økonomiske ressurser. Det betyr at krigføring og militære konflikter – i hvert fall i moderne tid og fra statens og samfunnets perspektiv – innebærer en form for sløsing av økonomiske ressurser.
Det samme gjelder for bevilgninger til forsvaret av en moderne stat i dag.
Noen (blant andre en tidligere Minerva-redaktør) har riktignok argumentert for at krigføring også er en av de viktigste drivkreftene bak utviklingen av mennesket og den moderne sivilisasjonen – med tilhørende teknologisk innovasjon som også har hatt stor betydning og verdi for den sivile økonomien.
Men at et moderne samfunn, til enhver tid, har en viss andel av befolkningen ansatt som profesjonelle og vernepliktige soldater i forsvaret, samt benytter en viss andel av de statlige budsjettene til forsvarstjenester og -produksjon, innebærer at denne arbeidskraften og disse kapitalressursene ikke samtidig kan benyttes i den sivile økonomien.
De økonomiske ressursene som et samfunn benytter til forsvar har altså det som på økonomi-språket kalles alternativkostnad.
Dette er blant annet årsaken til at man i etterkant av den kalde krigen har snakket om at mange land i Vesten har kunnet ta ut en såkalt fredsdividende. Forsvarets forskningsinstitutt har beregnet Norges «fredsutbytte» fra 1990-tallet frem til 2022 til 1000 milliarder 2022-kroner, noe som tilsvarer to tredjedeler av et norsk statsbudsjett.
Dette betyr dog ikke at økonomiske ressurser til forsvar ikke har en verdi eller har nytte for et samfunn og en stat. Bevilgninger til forsvaret bør snarere sees på som en form for forsikringspremie for et samfunn og en stat, i tilfelle krig.
Målet og håpet med et forsvar er derfor egentlig at forsikringen aldri skal utløses. Men som for de fleste forsikringer, er det svært fristende å redusere forsikringspremien så mye som mulig.
En god metode for å redusere denne forsikringspremien, er å inngå allianser med andre stater, for å både øke kostnaden en eventuell fiendtlig stat står overfor når den vurderer å starte en krig, og for å redusere forsikringspremien for de allierte statene gjennom stordriftsfordeler, deling av teknologi osv.
NATO-alliansen, oppbyggingen av EU og utviklingen av Folkeretten har derfor bidratt til at statene i Europa – i det som har vært «krigskontinentet» i mange hundre år – har kunnet redusere forsikringspremien vesentlig i årene etter andre verdenskrig generelt, og den kalde krigen spesielt, og dermed ta ut et betydelig fredsdividende fordi sannsynligheten for krig og konflikt på kontinentet i vesentlig grad er redusert.
Det er derfor stater, som for eksempel Israel, som har opplevd flere kriger og konflikter med sine nabostater, betaler en vesentlig høyere forsikringspremie gjennom bevilgninger til forsvaret og en omfattende verneplikt, enn europeiske stater.
Når forsikringspremien ikke har vært høy nok
Dersom en stat er i krig eller en annen form for militærkonflikt betyr dette – i prinsippet – at forsikringspremien betalt for forsvaret (for å unngå krig og konflikt) har vært for lav.
En stat i krig må derfor analyseres etter helt andre økonomiske forhold enn en stat som ikke er i krig. Og da kan man snakke om en krigsøkonomi.
Det Norske Akademis Ordbok definerer en krigsøkonomi som «at (en stor del av) økonomisk virksomhet i et land er underlagt statens krigsbehov (f.eks. behov for å produsere krigsmateriell)».
Uttalelsene til enkelte regjeringsmedlemmer om at Norge er inne i en «slags krigsøkonomi» er derfor langt unna hvordan de fleste vil definere en krigsøkonomi.
Dersom man tolker regjeringsmedlemmenes uttalelser i beste mening, og sier at de høye strømprisene, kostnader for ukrainske flyktninger og støtte til Ukraina er såpass krevende for det norske samfunnet å håndtere at staten må ta hånd om en stor del av de økonomiske ressursene i et land, er Norge fremdeles milelangt unna noen som helst form for krigsøkonomi som krever ekstraordinære statlige tiltak og inngrep i økonomien og samfunnet.
Så hva er og hvordan fungerer en krigsøkonomi? Det kan du lese nærmere om i min andre artikkel om dette temaet.
Teksten er publisert i Minerva 16.6.2023.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
