Tyskland på ville veier

Tysklands forhold til russisk gass har vært preget av naiv optimisme. Tyskernes nylig inngåtte avtale med Qatar viser at de ikke har lært. Eller gir de simpelthen blaffen i hvem som forsyner dem med energi?

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 10. desember 2022

Den ferske avtalen mellom Tyskland og Qatar sikrer sistnevnte rett til å selge gass til tyskerne i en 15 år lang periode. Avtalen er en del av forsøket på å erstatte den russiske gassen som var Tysklands primærkilde til energi før invasjonen av Ukraina i februar. De går fra ett autoritært regime til et annet.

Samtidig skal Norge utsette ny oljeleting, etter gjennomslag for SV i budsjettforhandlingene med regjeringen. Budsjettets praktiske betydning er at Norge, på sikt, står i fare for å overlate sin rolle som Europas energileverandør til stater vi slett ikke vil assosiere oss med.

Forbundskansler Olaf Scholz ser ut til å følge i sporet til tidligere kansler Gerhard Schröder. Schröder bidro i stor grad til å gjøre Tyskland avhengig av russisk gass, etter slutten på den kalde krigen. Denne politikken ble senere videreført av Angela Merkel med bred konsensus.

Dette var også en videreføring av Willy Brandts omstridte Ostpolitikk, som skulle bedre Vest-Tysklands forhold til de sovjetiske statene i øst. Forskjellen fra den gang er at Schröder og Merkels politikk er kritisert av land som Polen og Ukraina, som har vært sterkt kritiske til prosjekter som Nord Stream 2.

Ronald Reagan ønsket i sin tid at de europeiske landene, og særlig Tyskland, skulle redusere gassavhengigheten sin til Sovjetunionen. Han ønsket at de skulle få mindre enn 30 prosent av energien sin fra Sovjet. Dette ville vært et stort bidrag i svekkelsen av en allerede svak sovjetisk økonomi.

Da Sovjetunionen ble oppløst, fikk Tyskland en tredjedel av energien sin fra sovjetisk gass, mer enn Reagan ønsket.

Det er ikke logisk å finansiere dem du er i en konflikt med, særlig når handelspartneren din utfordrer levesettet og verdiene dine, slik Sovjetunionen gjorde. Reagan så på Norges rolle som Europas energileverandør som avgjørende i å vende Europa bort fra russisk gass, og var derfor en pådriver for utviklingen av Troll-feltet. Når vi diskuterer fremtidige oljefelt må vi huske på hvilken strategisk rolle norsk olje og gass kan spille, som et økonomisk våpen, i internasjonal politikk, og det for mange tiår fremover.

Den nevnte Schröder har i nyere tid jobbet i flere russiske selskaper, som Nord Stream AG og Gazprom. Han har jobbet for russiske interesser og har vært godt plassert i lomma på Putin. De siste årene og månedene før og inn i invasjonen unnlot Schröder gjentatte ganger å kritisere Putin og omtalte til og med Putin som en «feilfri demokrat».

Putin har vist sitt sanne ansikt ved en rekke anledninger: i 2008 i Georgia; 2014 på Krim; og fra 2014 til 2022 i Donbas. Til tross for dette besluttet Tyskland å fortsette byggingen av Nord Stream 2-rørledningen. Dette illustrerer den tyske naiviteten perfekt. Samarbeidet om gass har kun vært ansett som et økonomisk prosjekt, samtidig har man har sett gjennom fingrene med at handelspartneren har ført ulovlige kriger og begått menneskerettsbrudd på hjemmebane.

Andre land har vært kritiske. Blant andre den polske statsministeren Donald Tusk, som, i en kommentar om Nord Stream 2, sa at beslutningen var «feilaktig og ikke vil tjene europeiske interesser best. Det er mot våre strategiske interesser, vår sikkerhet og også våre verdier». Både Trump, Obama og Biden har vært kritiske, men dessverre i en tid der amerikanernes innflytelse utenfor egne grenser har vært svekket.

Schröder selv hevdet han alltid handlet i tråd med den tyske opinionen. Blant annet fordi Russland var en «pålitelig partner» i sin levering av energi til Europa. Selv i de tøffeste tidene under den kalde krigen var det «aldri noen problemer», sa han, og forventet ikke at det skulle endre seg.

At Putin alltid har fryktet og foraktet Vesten, virker nå å være irrelevant for Schröder. Og Scholz ser ut til å være på samme linje, for han har, til forskjell fra mange andre vestlige land, vært svært vennlig overfor Kina den siste tiden. I september solgte han deler av havnen i Hamburg til et kinesisk selskap, mot store protester. Og det skjedde til stor frustrasjon hos europeiske allierte.

Til tross for Russlands herjinger i Ukraina sier Schröder at Tyskland en dag må komme tilbake til Russland som handelspartner. Heldigvis er Schröder avskiltet på hjemmebane, selv om han ennå ikke er ekskludert fra sitt eget parti, sosialdemokratene. Med den nye Qatar-avtalen er det likevel håp for at russisk gass ikke vil være nødvendig. Aller helst burde så mye gass som mulig komme fra Norge fremover.

Med Scholz ved roret har Tysklands anseelse internasjonalt blitt kraftig svekket. Nylig ble møtet for fransk-tysk samarbeid avlyst. Emmanuel Macron er blant annet misfornøyd med Scholz’ tilnærming til både Kina og europeisk energisikkerhet. Scholz har også vært en sinke for tysk våpenhjelp til Ukraina. Skulle EUs to viktigste land ha vedvarende problemer med hverandre, vil europeisk stabilitet stå foran store utfordringer fremover.

I tillegg sa Boris Johnson nylig at «Tyskerne håpet på at Ukraina skulle falle», mest sannsynlig med hensyn til egen energisikkerhet. Johnson er ikke kjent for å være den ærligste politikeren, men om det han sier stemmer, er ikke Tyskland et land andre europeiske stater bør, eller kan, stole på.

Og det i en tid der Europa må stå samlet.

Nå som Støre-regjeringen har besluttet ikke å tillate nye leteområder, kan vi også få problemer. Kan Europa stole på at norsk energi skal holde dem varme, også i fremtiden? Eller skal vi overlate utvinning og eksport av olje til stater vi ofte kritiserer for menneskerettighetsbrudd? Vi kritiserer Qatar for at de ikke deler våre verdier nå under VM, men vi åpner døren for at de kan berike seg på naturressursene sine. Hvor er logikken?

Tysklands «energiewende», som blant annet innebærer en utfasing av atomkraft, gjør at tyskerne nå må øke kullforbruket, og dermed bryter med målet deres om grønn omstilling.

På sitt «beste» fikk Tyskland 12 prosent av energien fra atomkraft, men etter nedtrappingen har nå kun 4 prosent av energiforbruket hjemmel i atomkraft. Frankrike derimot, med over en tredjedel av forbrukt energi fra atomkraft, er både grønnere, og mer selvstendig.

Frankrike har også store problemer nå, ettersom store deler av atomkraften deres er under vedlikehold og ikke opererer på full kapasitet. Vi kan uansett slå fast at Frankrikes strategiske autonomi på energifeltet, å være delvis selvforsynt, har fungert bedre enn Tysklands strategi om å «eie» russisk økonomi gjennom gjensidig avhengighet.

Tysklands naivitet er dessverre ikke unik i europeisk sammenheng. I møte med billig energi og gode handelsavtaler har dårlige valg blitt en dårlig trend. Konfrontasjoner som krigen i Ukraina og fotball-VM i Qatar viser hvor ensomt Vesten er, særlig i vår iver etter grønn omstilling. Svært få land utenfor Vesten deler verdisettet vårt, og det er ikke gitt at de ønsker å bli som oss med det første.

Landene utenfor Vesten bryr seg enten ikke om verdiene våre, eller så ser de på oss med forakt. Tysklands avtale med Qatar kan være nok et feiltrinn i vestlig samhandling med disse statene.

Innlegget er publisert i Minerva 8.12.2022.

Publisert: 9. desember 2022