Regjeringen Støre 28. april 2022. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

I utakt med folket

Jeg tror at en av årsakene til Arbeiderpartiets tilbakegang er at partiet har forandret karakter.

Publisert: 15. november 2022

På en meningsmåling som ble publisert onsdag kveld, fikk Arbeiderpartiet en oppslutning på 16,9 prosent.

Vi må 116 år tilbake i tid for å finne et valgresultat som er like dårlig som denne målingen. Ved stortingsvalget i 1906 fikk Arbeiderpartiet 15,9 prosent.

Toppen ble nådd det året jeg ble født, i 1957. Da fikk Arbeiderpartiet 48,3 prosent. Siden har det gått opp og ned, men mest ned. Hvis vi ser bort fra et «annus horribilis» i 2001, var stortingsvalget i 2021 det dårligste valget på nesten 100 år. Da fikk Arbeiderpartiet 26,3 prosent.

Har falt uvanlig mye

Meningsmålinger er ikke valg, og man skal være varsom med å spå om fremtiden. Mye kan endre seg på kort tid i politikken. Både i Sverige og Danmark er det nylig avholdt valg, og der gikk de sosialdemokratiske partiene frem.

Det er ikke uvanlig at regjeringspartier opplever et fall på meningsmålingene. Mange partier lover mer enn de kan holde. Men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har falt uvanlig mye. Valgforskeren Jonas Stein beskriver fallet som «uten sidestykke i norsk historie».

Ingen kan vite sikkert hvorfor regjeringen er i utakt med folket. Skal man vite noe sikkert om det, må man spørre velgerne, og det er det ingen som har gjort. Vi vet hvor velgerne vandrer, men vi vet ikke så mye om hvorfor de vandrer. Men mange snakker om det, og teoriene er mange.

Hvorfor går det så dårlig for Arbeiderpartiet?

Senterpartiets tilbakegang er antagelig lettest å forklare.

Hvis vi ser bort fra 1993, da Senterpartiet fikk et svært godt valgresultat på grunn av EU-saken, ligger partiets oppslutning omtrent der den pleier å ligge. At det gikk bedre ved valget i fjor, skyldes nok blant annet at Senterpartiet tiltrakk seg mange såkalte protestvelgere. Dette er velgere som ofte er på vandring, og som har liten lojalitet til det partiet de stemte på sist. De kommer lett og går lett.

Arbeiderpartiets tilbakegang er mer interessant og kanskje mer mystisk. For hvorfor går det så dårlig for Arbeiderpartiet?

Partiet selv og dets nærmeste venner mener årsaken ligger i forhold utenfor regjeringens kontroll. Det er krigen, energikrisen, inflasjonen og økte renter som fører til at velgerne forlater partiet. Vanlige folk skulle få det bedre, men det er blitt verre.

Andre, mer nøytrale observatører peker på at også regjeringen selv har noe av skylden. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har skapt skyhøye forventninger som ikke kan innfris. Det føres en utydelig, vinglete og uforutsigbar politikk, og kommunikasjonen er uklar. Mange andre regjeringer tjener på å håndtere kriser.

Atter andre peker på mannskapet, lederskapet eller Trond Giske.

I tillegg er det ikke så lett for et reformparti som Arbeiderpartiet å bli forbundet med revers. Det hadde vært lettere for Arbeiderpartiet hvis SV var med i regjeringen.

Alle disse forklaringene kan ha noe for seg.

Men jeg tror det er noe mer.

Partiet har forandret karakter

Jeg tror at en av årsakene til Arbeiderpartiets tilbakegang er at partiet har forandret karakter. Det har gått fra å være et parti for alle til å bli et parti for noen, eller det Ap-folk selv kaller et «interesseparti».

Under Gro Harlem Brundtlands og Jens Stoltenbergs regjeringer virket det som partiets ambisjon var å være et folkeparti, altså et parti for alle.

Nå deles vi opp i grupper, og retorikken er tidvis uforsonlig og polariserende. Det er by mot land, offentlig mot privat og «vanlige folk» mot «rikinger».

Arbeiderpartiet var kjent for stabilitet og forutsigbarhet. Slagordene var myntet på helheten. De skulle binde landet og menneskene sammen og se velferd og verdiskaping i sammenheng. Det var «by og land, hand i hand», «skape og dele» og «alle skal med». Stoltenberg-regjeringen var for eksempel klar på at skattenivået skulle ligge fast, slik at næringslivet visste hva det hadde å forholde seg til.

Det var ikke uten grunn at begrepet «lillavelgere» oppsto. Mange følte at de var både litt røde og litt blå, og at de kunne stemme på både Gro og Kaci og Jens og Erna. Noen mente til og med at Høyre og Arbeiderpartiet burde danne regjering sammen og føre en felles, fornuftig og forutsigbar politikk.

Nå har etterspørselen etter en slik regjering forstummet helt. Arbeiderpartiet står for en mer radikal, uforutsigbar og ubalansert politikk, og partiet kopierer på viktige områder SV og Rødt. Men det er vanskelig å overgå ytre venstre i å være ytre venstre.

Tillit må gå begge veier

I Norge har vi høy tillit til institusjonene og til hverandre. Det er uvurderlig. Det gjør samfunnet mer effektivt og behagelig å leve i.

Men tillit må gå begge veier. Hvis folk skal ha tillit til regjeringen, må også regjeringen ha tillit til folk. Nå virker det som regjeringen og dens støttespillere bare har tillit til noen av oss. Jeg blir forstemt når jeg ser landets finansminister gå til angrep på en næringslivsleder etter at han har dristet seg til å stille spørsmål ved om næringslivsforståelsen i politikken er god nok.

Eller for å ta et annet eksempel: Det er positivt at regjeringen vil forsøke å gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor og styre mer i stort og mindre i smått. Men denne ambisjonen står i skrikende kontrast til måten private aktører blir mistenkeliggjort og behandlet på, enten de driver friskoler, barnehager eller sykehjem.

«Nå skal vi ta de rike!» sa LO-lederen.

Jeg tror at de som driver friskoler, private velferdstilbud eller helt vanlige bedrifter, føler at de også skal «tas».

Misunner ikke Arbeiderpartiets strateger

Det er selvsagt legitimt å mene at skattesystemet bør legges om, eller at skatten bør økes. Men tradisjonen i Norge har vært at vi utreder skikkelig, har en dialog med næringslivet og prøver å inngå brede politiske kompromisser. Forutsigbarhet er alfa og omega for bedriftene og for de lokalsamfunnene som de er en del av. Derfor kommer ikke protestene nå bare fra «rikingene», men også fra fagbevegelsen og fra Ap- og Sp-ordførere landet rundt.

Jeg misunner ikke Arbeiderpartiets strateger som nå skal forsøke å finne ut hva som er galt og hva regjeringen kan gjøre bedre. Vi som analyserer, har et ståsted, og det er lett å finne både «hull» og gode poenger i de fleste analyser. Men dårlige resultater er ikke unikt. Høyre fikk 14,1 prosent ved valget i 2005, rett etter at Erna Solberg hadde blitt leder. SV fikk 4,1 prosent i 2013, etter at Audun Lysbakken hadde overtatt. En dårlig utvikling kan altså snus.

En forutsetning er at man tar tillitskrisen på alvor.

Artikkelen er publisert i Aftenposten 13.11.2022.