Flickr.com/Arbeiderpartiet/Jonas Gahr Støre Foto: Snorre Skjevrak

Er Aps oppdrag allerede utført?

Arbeiderpartiet vil både være et folkeparti som representerer og forener mange forskjellige interesser, og et interesseparti for en bestemt gruppe. Det lar seg nok ikke gjøre.

Theodor Barndon Helland

Publisert: 22. juni 2022

VG kunne 14. juni presentere nok en dårlig meningsmåling for Arbeiderpartiet, som nå er nede på 20,2 prosent.

Samtidig foregår det en diskusjon om hvorfor Arbeiderpartiet gjør det så dårlig. Alt fra internasjonale kriser og lite profilerte politikere til Støres personlige popularitet trekkes frem som mulige årsaker.

Men kanskje er det dypere, underliggende årsaker som Arbeiderpartiet, i likhet med mange andre sosialdemokratiske partier i Europa, ikke klarer å gjøre noe med, uavhengig av omstendigheter og persongalleri.

Sosialdemokratiet har hatt suksess i å oppnå sine egne mål, og forsøket på å definere seg som både et interesseparti og et folkeparti er misforstått.

Sosialdemokratiet står for en revisjonistisk ideologi. Mens marxister vil ha enorme samfunnsomveltninger gjennom revolusjon, vil sosialdemokrater bevege samfunnet fremover ved å reformere det innenfor dets eksisterende rammer.

Teorien om revisjonisme stammer fra den sosialistiske – nå omtalt som sosialdemokratiske – tenkeren Eduard Bernstein, og hans verk fra 1899. Derfor knyttes begrepet revisjonisme først og fremst til sosialistiske ideologier, men vi kan trygt kalle nesten alle norske partier revisjonistiske. Unntaket er partiet Rødt, som vil ha «sosialistisk revolusjon». Revisjonisme er normalen, men kan ha ideologisk forklaringskraft for Arbeiderpartiets krise.

Sosialdemokratiet har hatt særlig to prosjekter: Utvidelse av demokratiet til arbeiderklassens fordel, og rettigheter til arbeiderklassen gjennom utbygging av velferdsstaten. Begge disse prosjektene har Arbeiderpartiet i Norge lyktes særdeles godt med, sammen med mange andre partier.

LO har som kjent mer makt enn noen andre interesseorganisasjoner i vårt politiske styringssystem, og Norge har en av verdens mest omfattende, og i mange tilfeller velfungerende, velferdsstater.

Dette bidrar nok til at det fremstår som om Arbeiderpartiet ikke har noe prosjekt – fordi prosjektet har lyktes så til de grader at det eneste de nå kan gjøre, er å verne om det.

Jeg tror dette også bidrar til å forklare hvorfor det virker som om Arbeiderpartiet bare er mot alt Erna Solbergs regjeringer fikk til. Arbeiderpartiet nådde toppen før 2013. Hvis det er riktig, har vi ikke lenger revisjonisme, men en slags sosialdemokratisk konservatisme.

Dette i seg selv behøver ikke å være en dum ting, men kan være sterkt medvirkende til sosialdemokratiets krise. Det er en grunn til at Jonas Gahr Støres bok, der han beskriver «de viktigste valgene sosialdemokratiet står overfor», heter «I bevegelse» og omhandler fremtiden, ikke «stillstand» og at alt var mye bedre før.

Revisjonisme som del av sosialdemokratiets grunnleggende ideologi tilsier at man stadig må ta steg i riktig retning; fremover. Når man ikke lenger reformerer samfunnet, men reverserer og går bakover, er partiet i utakt med sin egen ideologi.

Det er kanskje en grunn til at det sies at Arbeiderpartiet vinner valg med reformer. Saken blir ikke bedre av at Arbeiderpartiet har valgt å regjere med Senterpartiet, som i tilfeller som ved sitt initiativ for å oppløse Kristiansand kommune ikke kan beskrives som annet enn strukturelt reaksjonært.

Tankesmien Agenda har over lang tid beskrevet den politiske virkeligheten som en kamp mellom interessepartier. Alle de andre partiene er interessepartier for ulike grupper, mens Arbeiderpartiet på sin side er interessepartiet for resten.

I samme tidsrom har den sosialdemokratiske idéhistorikeren Tarjei Skirbekk skrevet en interessant bok om folkepartienes død. Skirbekk definerer et folkeparti blant annet etter oppslutning: om lag 30 prosent. «De bygde ned polarisering og utviklet politikk mange mennesker kunne samles om», sa Skirbekk om folkepartiene til Aftenposten, da boken ble lansert.

Et interesseparti er et parti som kjemper for en bestemt gruppe, ikke alle dem som ikke tilhører en gruppe. Det er nok denne misforståelsen som forklarer fokuset på den udefinerte og ikke-eksisterende gruppen «vanlige folk».

Samtidig vil Arbeiderpartiet være et folkeparti som representerer og forener mange forskjellige interesser. Det lar seg nok ikke gjøre. Man kan ikke være interesseparti og folkeparti samtidig.

Årsaken til at Arbeiderpartiet på et tidspunkt har kunnet kalle seg et folkeparti er at det sosialdemokratiske prosjektet om rettigheter og velferd har favnet langt utover partiets egentlige interessegruppe, arbeiderne, og i særdeleshet utover LO.

Men det kan virke som om velgerne utenfor denne interessegruppen ikke lenger er så fornøyde med Arbeiderpartiet, og det blir dermed vanskeligere å kalle seg folkeparti. En grunn til det kan jo være at Tankesmien Agenda har delvis rett: Arbeiderpartiet har revidert ferdig, utspilt sin rolle som folkeparti og igjen blitt et interesseparti. Altså ikke for alle.

Dersom Arbeiderpartiet ikke klarer å snu trenden, men etablerer seg på femten prosent oppslutning, kan de kanskje like godt erklære seg som et interesseparti for interesseorganisasjonen LO og være ferdig med det. Da trenger i hvert fall ingen lenger å være i tvil om hvem som er vanlige folk.

Kronikken var publisert i VG 20. juni 2022.