Ideer

Første eksempel på forvaltningskorporatisme?

Det er ikke «grunnpilarene i det norske arbeidslivet» som angripes, slik Arvid Ellingsen påstår. Det er potensialet for maktkonsentrasjon i én enkelt interesseorganisasjon – LO – som tematiseres.

Theodor Barndon Helland

Publisert: 13. mai 2022

Spesialrådgiver i LO, Arvid Ellingsen, mener fremdeles at jeg bommer i min kritikk mot Ap og LO (Agenda 6. mai). Men det første eksempelet på at LO kan tildeles viktige maktposisjoner som følge av forvaltnings-korporatisme kom allerede samme dag. Det er en LO-topp som skal
lede regjeringens EØS-utredning.

Ellingsen påstår at jeg ikke underbygger bekymringen om at LO vil få disproporsjonalt mye makt sammenlignet med de øvrige hoved-sammenslutningene på arbeidstakersiden. Dette kan skje gjennom det som i statsvitenskapen heter forvaltningskorporatisme, altså når interesseorganisasjonene legger grunnlag for utformingen av politiske vedtak gjennom deltagelse i offentlige råd og utvalg.

Når det står i Hurdalsplattformen at partene i arbeidslivet skal være representert i «alle relevante regjeringsutvalg», og regjeringens har intensjon om å «fornye og forsterke trepartssamarbeidet og gi samarbeidet betydelig større samfunnsoppgaver og -ansvar innenfor områder som kompetanseutvikling, bærekraft og økt eksport», er det grunn til å følge med på hvem denne makten tilfaller, og om LO får disproporsjonalt mye makt og representasjon i slike utvalg i kraft av sitt formaliserte bånd til Arbeiderpartiet.

Det er heller ikke riktig at «grunnpilarene i det norske arbeidslivet» angripes.

Det er selvsagt ikke unaturlig at LO deltar i noen regjeringsoppnevnte utvalg. Det som kan bli problematisk, og et eksempel på uheldig korporatisme, er dersom LO gjennom sitt formaliserte bånd til Arbeiderpartiet får disproporsjonalt mye makt over en rekke politikk-områder som de ellers ikke ville ha hatt, sammenlignet med de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden og interesse-organisasjoner i samfunnet for øvrig.

Ellingsen har dog dels rett i sin kritikk på to punkter. Notatet ville ha vært styrket av en historisk dimensjon, og, som jeg skrev i mitt forrige svar til Ellingsen, kunne jeg ha drøftet også tilsvarende forhold på arbeidsgiversiden grundigere i notatet, selv om vi begge er enige i at disse båndene ikke er like sterke.

Ellingsen treffer heller ikke når han denne gang påstår at jeg «roter meg opp i et hjørne» ved å «bedrive en ordlek» om noe så alvorlig som korporatisme. Det fremstår mest som en bortforklaring. Selv synes jeg det er på sin plass å beskrive et fenomen fullt ut, og forstå hele skalaen, før et samfunn kan beskrives ut fra teorien.

I denne sammenheng er jeg krystallklar på at vi beskriver den norske korporatismen som korporativ pluralisme. Det er heller ikke riktig at «grunnpilarene i det norske arbeidslivet» angripes. Det er potensialet for maktkonsentrasjon i én enkelt interesseorganisasjon – LO – som tematiseres.

Om jeg får rett i denne bekymringen gjenstår å se, selv om det dessverre er mye som tyder på det i Hurdalsplattformen. Dersom LO anser en slik bekymring om uheldig maktkonsentrasjon hos dem som et angrep på den norske modellen, sier det mer om LOs syn på egen makt enn noe annet. Det i seg selv er kanskje grunn nok til bekymring.

Innlegget var publisert i Agenda Magasin 11. mai 2022.