Er politikerne blitt mindre moralske?

Vi skal stille høye krav til våre politikere. Men jakten på feil og mangler bør ikke vippe over i et krav om ufeilbarlighet. Politikere skal ikke være kunstprodukter.

Kristin Clemet

Publisert: 15. mars 2022

I 2018 ble det lagt frem en undersøkelse som viste at antallet politiske skandaler i Norden var tredoblet på 2000-tallet sammenlignet med 1980- og 90-tallet.

På 90-tallet var det 32 politiske skandaler i Norge, Sverige, Danmark og Finland, mens tallet økte til 90 i det neste tiåret. Fra 2010 til 2016, da undersøkelsen ble avsluttet, var tallet 101.

Betyr det at nordiske politikere er blitt mindre moralske?

Neppe.

Det er nok mer sannsynlig at de kravene vi stiller til politikerne om plettfri adferd har økt, og at mediene er mer nærgående og «graver» mer enn før. Samtidig bidrar sosiale medier til at synspunkter og sladder spres lynraskt og til svært mange.

«Grave-journalistikken» er et barn av en av de første, store politiske krisene som jeg kan huske.

Richard Nixon måtte, som hittil eneste amerikanske president, forlate sitt embete etter en enorm skandale. Partiet hans sto bak et innbrudd i hovedkvarteret til det andre partiet. Men Nixon ventet i det lengste med å innrømme feil og påsto at han var uskyldig. «I’m not a crook!» insisterte Nixon bare noen måneder før han måtte gå av.

Men hva er egentlig en politisk skandale?

De nordiske forskerne definerte det som en politiker eller politisk institusjon som anklages for brudd på normer, regler eller moralske koder som er allment akseptert. I tillegg må det være noe som blir bredt dekket, og kanskje gravet frem, av mediene.

Ifølge professor Tor Midtbø, som har skrevet bok om politiske skandaler, har journalistene blitt mer opptatt av det politiske spillet og det som skjer i kulissene, hvilket også fører til at flere skandaler blir avdekket.

Hva som er «allment akseptert» varierer mellom land. I Norden er vi typisk veldig opptatt av likhet; av at politikerne ikke er bedre enn oss eller skal kunne heve seg over vanlige folk. Vi elsker å sjekke reiseregninger, mens man i andre land er mer opptatt av sex og utroskap. Men etter metoo-debatten er nok bildet mer sammensatt også hos oss.

Flere nordiske mannlige politikere har fått svi, fordi de har brukt sin maktposisjon til å krenke kvinner. Normene og de moralske kodene er i endring, og det er ikke lenger en privatsak at politikere bruker makt og trusler for å tilegne seg sex.

Dessverre har vi, som publikum, altfor lite innsyn i hva slags diskusjoner mediene har når de vurderer om de skal publisere en sak. De må jo ha en grunn til å publisere det de vet. Saken må være relevant, og den må ha offentlig interesse.

Av og til er mediene i tvil. En dansk fagforeningsboss som hadde levd et dobbeltliv med to familier to ganger (altså med til sammen fire familier som ikke visste om hverandre) ble til slutt avslørt. Danske medier diskuterte om det var riktig å fortelle om det de hadde visst i mange år, for var det ikke egentlig en privatsak?

Begrunnelsen som mediene til slutt brukte, var at dobbeltlivet gikk utover den fagforeningen han ledet, og at dette hadde offentlig interesse.

Om noe skal publiseres, er også et spørsmål om liv og lære. Terskelen er lavere for å publisere at en politiker har gjort feil, dersom politikeren selv har moralisert mye over andre. Det virker ekstra kritikkverdig å snyte på skatten, dersom man har brukt pekefingeren mye mot andres skattemoral.

I 2016 ble jeg og to andre kvinner «avslørt» av Klassekampen fordi vi brukte vaskehjelp. Å bruke vaskehjelp er lov, men for mange på venstresiden er det galt og forbundet med skam. Derfor måtte de to andre, som tilhørte venstresiden, stå skolerette i mediene, mens jeg slapp unna.

Om den som blir avslørt, må gå av, avhenger ofte av håndtering. Hvordan håndterer politikerne saken, hvis de først blir avslørt?

Ove Vanebo har skrevet bok om krisehåndtering, og han er ikke imponert. Han mener at politikerne gang på gang gjør de samme feilene:

«De holder tilbake informasjon og svarer så upresist at det legger grunnlaget for nye kritiske spørsmål. De svarer «ingen kommentar», selv om det som regel betyr at man har gjort det gale – men ikke vil fortelle om det ennå. Tilsynelatende er de også overrasket over at krisen eskalerer og trekker ut i tid. De lar saker utvikle seg, uten at varsler og faresignaler tas på alvor. Dermed oppstår negative saker som kanskje kunne vært stanset eller fått et redusert omfang.»

Kim Arne Hammerstad, som også har skrevet bok om skandaler, har laget en uformell kåring der han utpekte Bård Hoksrud som den som har håndtert en krise best. Her var det ingen liv og lære-problematikk og ingen bortforklaringer. Han aksepterte en bot og kom med en beklagelse som så ut til å være oppriktig.

Resultatet er at de fleste ser ut til å ha glemt hele affæren, og at Hoksrud har kunnet fortsette sin karriere, både som stortingsrepresentant og statsråd. Det samme kan sies om Audun Lysbakken, som til de grader har reist seg etter at han i 2012 måtte gå av som statsråd.

For andre har det endt med knall og fall og ingen vei tilbake.

To stortingsrepresentanter har blitt dømt til fengsel. Politikere i nesten alle partier har måttet si farvel til politikken på grunn av metoo-kampanjen.

Trond Giske har forsøkt å komme tilbake, men så langt uten å lykkes. Den berg- og dalbanen han har vært igjennom, kan i disse dager bivånes på kino.

Selv tror jeg at en helt avgjørende forutsetning for å kunne reise seg igjen, er at både vanlige folk og mediene føler at de forstår hva som har skjedd og fått klarhet i alt. Feil kan tilgis. Men det er vanskelig å tilgi, hvis feilene ikke er erkjent, eller hvis vi ikke forstår hvilke feil som er begått.

Derfor er det enkelte som nå mener at det er lettere for Kjell Ingolf Ropstad å bli KrF-leder igjen enn det er for Hadia Tajik å komme tilbake i en mer sentral posisjon. Vi vet hva Ropstad har gjort, vi vet at han har gjort noe med forsett, og vi vet at han har beklaget dypt.

I Tajiks tilfelle er det, i hvert fall for meg, ganske uklart: Hva har hun gjort? Hvorfor har hun gjort det? Hva er det hun beklager? Før vi forstår det, tror jeg dessverre det er vanskelig for henne å komme tilbake.

Jeg skriver «dessverre», selv om jeg aldri har stemt på Tajiks parti. For det er trist, både for Tajik selv, for partiet hennes og for Norge. Hver politikerskandale spiser litt av den dyrebare tilliten til institusjonene som vi er så stolte og avhengige av.

Og tilliten kan altså forvitre, selv om politikerne ikke har blitt mindre moralske enn de var før. Det er bare blitt mye vanskeligere å være politiker, dersom man har gjort noe som er umoralsk eller ulovlig. Man blir lettere avslørt nå, og det er bra.

Vi skal stille høye krav til våre politikere.

Men jakten på feil og mangler bør ikke vippe over i et krav om ufeilbarlighet. Politikere skal ikke være kunstprodukter.

De skal være mennesker, og ekte mennesker begår feil.

Artikkelen er publisert i Aftenposten 13.3.2022.

Publisert: 15. mars 2022