Nasjonale prøver i skolen
Det vi så sårt manglet på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, var gode underveisvurderinger av elevene – som gjorde at vi visste hvordan det gikk med dem før det var for sent, og som gjorde at det kunne settes inn tiltak i tide. De nasjonale prøvene skal hjelpe oss med det, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 24. november 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har det vært diskusjoner i Norge om etablering av et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i skolen. I løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom det flere utredninger, stortingsmeldinger og stortingsproposisjoner hvor det ble foreslått å etablere et slikt system. Men systemet kom aldri, primært fordi det var politisk omstridt.
Jon Lilletun dristet seg riktig nok til å nedsette et utvalg som foreslo et slikt system, men Trond Giske la det i en skuff, bl.a. fordi lærerorganisasjonene protesterte.
I 2002 konkluderte et offentlig utvalg med at det var store mangler i kvalitetsvurderingen i norsk skole:
- (Vi) mangler systematiserte data på resultater i opplæringen i en slik form at læresteder og skoleeiere kan nyttiggjøre seg disse.
- Læresteder og skoleeiere tar ikke systematisk i bruk kartleggings- og læringsstøttende prøver.
- Det mangler redskaper som kan gi skoleeierne bedre muligheter for å vurdere resultater og prosesser i opplæringen.
- Det mangler oppfølging fra mange skoleeiere på den skolebaserte- og lærebedriftsbaserte vurderingen.
- Norge er ett av få land i Vest-Europa som mangler et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen.
Sagt med litt mer alminnelige ord: Vi visste lite om hvordan det sto til i skolen. Vi visste lite om hva elevene lærte. Vi hadde ikke godt nok verktøy for å sørge for at de elevene som trengte det, fikk den hjelpen de trengte underveis i skoleløpet.
Først høsten 2002 vedtok Stortinget omsider at det skulle etableres et nasjonalt system for kvalitetsvurdering, der nasjonale prøver skulle inngå som et viktig element. Denne beslutningen er altså ikke, som nesten alle ser ut til å tro, en del av Kunnskapsløftet. Stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet – Kultur for læring – ble først fremmet våren 2004.
Samtidig – altså våren 2004 – ble imidlertid de første nasjonale prøvene avholdt. Alle vet i dag at fødselen var trang, og at det var mye motstand – men prøvene var kommet for å bli. SV, som vinglet frem og tilbake i sitt syn på et system med nasjonale prøver, valgte til slutt å stå fast på systemet. Det ble riktig nok foretatt noen endringer – og de er ikke uproblematiske – men et system med nasjonale prøver var kommet for å bli.
Det ble begått feil og feilvurderinger da prøvene ble laget første gang. Alle som arbeider med (systemer for) nasjonale prøver, er klar over en typisk fallgruve, nemlig at man lager prøver som gir for sterke «teaching to the test-effekter», dvs. at skolen blir så opptatt av at elevene skal greie å svare på prøvene at de glemmer sitt øvrige læringsoppdrag. Risikoen for at slike effekter skal oppstå, er større, jo «dummere» og enklere prøver man lager. En feil som ble begått i starten, da jeg var utdannings- og forskningsminister, var at vi ble for opptatt av dette. Vi ble så opptatt av å unngå slike feil at vi falt i den motsatte grøften og laget for komplekse prøver.
Det er fortsatt mange som er kritiske til de nasjonale prøvene. Noen er kritiske av faglige grunner – andre er det av rene ideologiske og politiske grunner. Derfor fremsettes det kritikk, både åpent og anonymt, og det er selvsagt helt legitimt. At noen er kritiske til prøvene er imidlertid intet bevis på at noen jukser med prøvene, slik enkelte påstår.
At det jukses i skolen er intet nytt. Elever har jukset og fusket i uminnelige tider, og skoler og universiteter bruker ofte store ressurser for å avsløre det. At det også finnes noen lærere og ledere som forsøker å jukse, er vel heller ikke til å unngå, for slikt skjer også andre steder i samfunnet.
At det skal foregå systematisk juks med nasjonale prøver, f.eks. i regi av en stor kommune – eller at det er utbredt juks på mange skoler i en kommune – ville imidlertid være ytterst oppsiktsvekkende, skadelig og kritikkverdig. Jeg kan så langt ikke se at det er lagt frem noen bevis eller noe dokumentasjon på at det foregår slik systematisk juks. Det har vært reist mange spørsmål – f.eks. om fritaksprosenter i Oslo sammenlignet med andre kommuner eller fritaksprosenter på ulike skoler i Oslo med den samme andelen minoritetselever – men hver gang slike spørsmål reises, har utdanningsdirektøren i Oslo kommune gitt svært gode og patente svar. Hun kan bl.a. vise til at både Kommunerevisjonen og Utdanningsdirektoratet (som er Kunnskapsdepartementets direktorat) har gjennomgått Oslo kommunes praktisering av fritaksordningen for de nasjonale prøvene og funnet at den er korrekt. Ja, den er snarere litt streng sammenlignet med andre kommuner.
Enkelte, som er kritiske til de nasjonale prøvene, eller som mener at det foregår storstilt juks, foreslår at man i stedet for å ha et system med nasjonale prøver bare skal «trekke ut et utvalg elever til slike prøver», fordi det «vil kunne kartlegge situasjonen og gi god informasjon til myndigheter, samtidig som det er vanskeligere å rangere skoler på grunnlag av slike prøver».
Slike forslag viser at man ikke har forstått hensikten med prøvene. Hensikten er ikke primært – og i hvert fall ikke bare – å skaffe myndighetene og offentligheten et inntrykk av hvordan det gjennomsnittlig står til i norsk skole. Hensikten er å hjelpe den enkelte elev. Å få flere gjennomsnittsbetraktninger er ikke nødvendig – vi har allerede PISA, TIMSS og PIRLS med mer. Det vi trenger, er gode verktøy for å hjelpe den enkelte elev til å prestere bedre – særlig dersom han eller hun ligger veldig dårlig an og har problemer med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter.
Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Det vi så sårt manglet på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, var gode underveisvurderinger av elevene – som gjorde at vi visste hvordan det gikk med dem før det var for sent, og som gjorde at det kunne settes inn tiltak i tide. De nasjonale prøvene skal hjelpe oss med det.
Men hvis vi skal hjelpe den enkelte, konkrete elev, er det han eller henne vi må vite noe om – ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes.
Det er nå tverrpolitisk enighet om at vi trenger kartleggingsprøver og nasjonale prøver i skolen. Det er også tverrpolitisk enighet om at kommunene skal ha frihet til f.eks. å tilby flere timer enn normen og til å ha egne kommunale tester, hvis de mener at de trenger det. Det er også tverrpolitisk enighet om alle viktige elementer i Kunnskapsløftet nå – etter at SV gradvis har endret sin skolepolitikk.
Norge er et land hvor det forskes veldig mye på skolen. Det kan av og til virke litt forvirrende, fordi det kommer så mange skråsikre og tilsynelatende forskjellige «forskermeninger» på en gang. Motsatt gir det grunnlag for å si at vi vet veldig mye om norsk skole nå, og at vi derfor er mindre henvist til å basere oss på enøyde ideologer, anekdoter, rykter og anonyme påstander når vi skal gjøre oss opp en mening om norsk skole.
Heldigvis.
Innlegget er publisert på Trondheimsskolen.no 20.11.13.
Relatert
Oslo-skolen har hatt en svært positiv utvikling. Nå vet vi det enda bedre enn før.
Bank forvirrer videre om friskoler
«Unge» ordinære studenter bør vike for «eldre» studenter
14.000 nye forslag til læreplanen kan gå ut over undervisningen i skolen
Hello world!
Uncategorized