Populisme

Publisert: 22. desember 2017

Hva er populisme?

Populisme (fra latin populus, ”folk”) er en politisk strategi blant partier og bevegelser som påberoper seg å representere folket (grasrota) fremfor utvalgte eliter. Begrepet populisme har tradisjonelt hatt negative konnotasjoner. På 1960-tallet omtalte den amerikanske historikeren Richard Hofstadter populisme som The paranoid style of politics.

Presise teoretiske avgrensinger av populismefenomenet er utfordrende fordi begrepet er flytende. “Alle” politikere henvender seg til folket, alle politikere vil prøve å snakke et språk som folk flest forstår. Likevel benyttes populismebegrepet som oftest om partier og grupper utenfor det politiske sentrum.

Populister mangler gjerne en substansiell ideologi og kan sies å være anti-intellektuelle. De spiller på emosjonelle enkeltsaker og har gjerne en vidløftig økonomisk politikk.

Allmennviljen

Populister argumenterer for at politikk i sin reneste form representerer allmennviljen, altså folkets “egentlige” vilje. Dette kombineres med andre ideologiske retninger, som nativisme (opprinnelige folks kamp for overlevelse) på høyresiden og sosialisme på venstresiden. Populister er som oftest tilhengere av direkte demokrati på bekostning av representativt demokrati. Ikke sjelden utarter grasrotposisjonen til konspiratoriske forestillinger, som hos innvandringsmotstandere som hevder at myndighetene bevisst bruker innvandring for å sette majoritetsbefolkningen ut av spill.

Også på den mer marginale venstresiden forfektes populistiske synspunkter. Partiet Rødt snakker på folkets vegne i de fleste sammenhenger, men oppnår lite ved valg. Det illustrerer at populisme ikke er avhengig av oppslutning, men at den like mye er en politisk kommunikasjonsform.

Det illiberale

Populismens fremste problem er at den lett tenderer mot det illiberale. Et begrep som har blitt benyttet i snever forstand, er “autoritær populisme”. Denne kan gjenkjennes i fire hovedtrekk: a) en politisk fantasi basert på et (kulturelt/etnisk/politisk) homogent folk eller klasse b) at dette fellesskapet har en allmenn vilje som kan implementeres politisk c) at politiske løsninger bryter radikalt med liberal pluralisme og toleranse d) at polemikken er konspiratorisk og ubegrunnet.

Autoritær populisme hviler på en moralsk anskuelse som avviser genuine interessemotsetninger i befolkningen, samt at de som taler populismen imot representerer ”spesielle interesser”. Eksempler på dette er Nigel Farages uttalelse om Brexit som en seier for “the real people”. I Tyrkias parlament uttalte president Recep Tayyip Erdoğan at “vi er folket”, før han snudde seg til opposisjonen og spurte “hvem er dere?” Radikale populister lokker gjerne med flertallsvelde og vidunderkurer. Hvorfor skal ikke flertallet kunne bestemme at nok er nok? I praksis betyr det at 51 prosent kan kjøre over den andre halvdelen av befolkningen.

I den siste tiden har det oppstått en nasjonalistisk og populistisk vekkelsesbølge i Vesten, med Donald Trumps presidentperioder som foreløpig klimaks. I de fleste vestlige land finner vi partier langt ute til høyre – til dels med stor oppslutning – som mer eller mindre forfekter autoritære synspunkter i radikale programmer.

Blant de største er Rassemblement National (tidligere Front National) i Frankrike, Sverigedemokraterna, Reform i Storbritannia, AfD i Tyskland og Frihetspartiet i Nederland. Også regjeringspartiene i land som Polen (2019-2023) og Ungarn stiller i denne klassen.

De er alle svært islamkritiske og vil begrense migrasjon til et absolutt minimum. De er med få unntak motstandere av frihandel, globalisering og EU. De vil gjenopprette proteksjonistiske nasjonalstater med et homogent og «autentisk» folk, der «fremmede» skal assimileres inn i majoritetskulturen. De er gjerne – men ikke alltid – strengt verdikonservative, mot abort og homofilt ekteskap. Enkelte av partiene vil gjeninnføre dødsstraff.

Autoritære regimer

Populismen har en tendens til å bli ugrei når den kommer til makt. Venezuela, Ungarn, Russland og Tyrkia er velkjente eksempler. Felles for disse landene er i varierende grad systematisk demontering av maktfordeling, demokratiske valgordninger, medienes uavhengighet og organisasjonsfrihet.

For noen år siden fremsto mange høyreradikale partier som brautende og antidemokratiske, med et direkte rasistisk språk. I dag er unge, begavede og velkledde politikere med intellektuell kapasitet i ferd med å ta over mange av disse partiene. Enkelte omtaler hamskiftet som «designer-fascisme».

Populismefremveksten avdekker ikke noe nytt, men tydeliggjør forhold som har vært der lenge: Forestillinger om ulike sammensvergelser, elite vs. folk, med et felles referansepunkt i ideer om at det vestlige, liberale demokratiet er pill råttent og at staten vil deg vondt.

Artikkelen er sist oppdatert 22.5.2025.