Hva er habilitet?
Habilitet (gjennom fr., fra lat. habilis «passende, dyktig».) At en person er inhabil (eller ”ugild”) i rettslig forstand betyr at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet i en bestemt sak. Er man inhabil, skal man ikke delta i behandlingen og avgjørelsen i den konkrete saken. At man er habil, betyr at man ikke er i en slik posisjon.
Regler for habilitet
Forvaltningsloven inneholder reglene om habilitet for offentlige tjenestemenn, det vil si alle ansatte i organer i stat og kommune, og andre som utfører tjeneste for et forvaltningsorgan. Reglene gjelder også for statsråder og statssekretærer. For statsråder gjelder reglene direkte når de opptrer i egenskap av departementssjef, men loven gjør et unntak ved at habilitetsreglene ikke gjelder for en statsråd i egenskap av regjeringsmedlem, det vil si når de opptrer i Stortinget, regjeringskonferanser, forberedende statsråd og hos Kongen i statsråd. Det gjelder imidlertid visse ulovfestede prinsipper om habilitet for statsråder i egenskap av regjeringsmedlem.
Formålet med habilitetsreglene
Poenget med habilitetsreglene er, litt forenklet sagt, at den som har egeninteresse i utfallet av en forvaltningssak, eller har nære personlige forbindelser med noen som har slike interesser, ikke bør behandle saken. For dommere gjelder det egne regler om habilitet etter domstolloven. Hensynene som ligger til grunn for reglene om habilitet, handler først og fremst om å sikre at forvaltningen fatter riktige avgjørelser, men det er også avgjørende at folk har tillit til at det er slik.
Artikkelen er sist oppdatert 12.1.18.