De nye mørkemennene i KrF
Dagens mørkemenn finnes ikke først og fremst på bedehuset. De finnes snarere i «godhetsvenstre». Lars Kolbeinstveit i Minerva.
Publisert: 7. oktober 2018
Den ideologien som kanskje står meg nærmest er kristendemokratiet. Men jeg har likevel aldri stemt KrF. Knut Arild Hareide illusterer hvorfor, men årsaken er ikke hans forsøk på venstrevridning av KrF. Det stikker dypere.
Hareide skriver i sin bok Det som betyr noe – Et KrF for vår tid at det er et problem «at negative fordommer mot partiet lever i beste velgående.»
Hareide skriver at til tross for oppmykning – symbolisert med Kjell Magne Bondeviks sigar og Valgjerd Svarstad Hauglands rødvinsglass – opplever folk fortsatt KrF som for trangt. Hareide mener at partiet derfor må spørre seg om «hvorfor fordommene fortsatt er der.» (min uthevning)
Jeg tror spørsmålet er feil stilt, for når jeg leser boka til Hareide er det forsvinnende lite som minner om trang konservativ kristendom. Men det er trangt likevel – på en ny og annen måte.
Det var ikke først og fremst det konservative – forstått som bevaring av familien og tydelig moral – som i sin tid skremte folk vekk fra bedehus og kristenliv. Det var snarere trangsynhet og autoritære tendenser som plaget folk. Lederskikkelser som preker streng moral er ikke nødvendigvis noe folk misliker. Men hvis liv og lære ikke henger sammen – i tillegg til at man tillater seg selv å opptre som dømmende prest eller predikant på vegne av Gud – da forsvinner folk fra kirkebenkene.
Nordmenn er lutheranere. Vi er alle like under Gud og finner oss ikke i å bli dømt av andre enn ham. Vi misliker mennesker som hever seg over andre og fremhever egen godhet.
I Etterlyst: Jesus, som gikk for fulle hus på Det norske teater, tok Bjørn Eidsvåg et oppgjør med trangsynt kristendom. Han etterlyste en kjærlig og tilgivende Jesus hvor mørkemenn ikke står i veien.
Jeg var kritisk til oppsetningen, men mener absolutt at Eidsvåg hadde gode poenger. Jeg er fra Sør-Vestlandet og kjenner meg igjen i Eidsvågs budskap. Men jeg tror samtidig det først og fremst er for min foreldregenerasjon at oppsetningen var en suksess. Det begynner å bli en stund siden mørkemenn plaget oss med sin tiende landeplage.
Jeg tror dagens mørkemenn ikke først og fremst finnes på bedehuset. De finnes snarere i det som (u)presist blir kalt for «godhetsvenstre», eller det som kritiseres som det stadig misforståtte begrepet «godhetstyranniet». Skal Hareide forstå hvorfor det finnes fordommer mot KrF, bør han kanskje undersøke hva som menes med disse begrepene, hvorfor de treffer, og forsøke å tolke dem i beste mening.
Men det vil nok ikke skje. Lenge før boken til Hareide kom ut har flere kritisertdeler av venstresiden, kirken og KrF for å bidra til polarisering ved å vri på særlig det Sylvi Listhaug sier. Nå skal vi ikke stikke under stol at Listhaug med sin retorikk ikke alltid forsøker å bli forstått, og hun har flere uttalelser som kan kalles polariserende. Likevel er det heller ingen tvil om at hennes sitater «misforstås» og forsterker polariseringen.
I forbindelse med Listhaugs avgang sa Hareide – fra Stortingets talerstol – at «Listhaug har tala om godhetstyranniet som om det er mindre godheit me treng.» Men som Kjetil Alstadheim skrev i sin kommentar Anstendighetstyranniet, har aldri Listhaug ment det Hareide tilla henne, at det er noe galt med «godhet». Og det vet, eller i alle fall burde Hareide og hans rådgivere vite.
Men kritikken preller av som vann på gåsa. De hever seg over kritikk – ikke ulikt mørkemennene på det gamle bedehuset. Like etter Listhaugs avgang hadde KrF en kampanje: «Stå sammen med oss for en anstendig politisk debatt». Men hvis det stemmer at Frps retorikk og politikk er så uanstendig at KrF opplever at avstanden er for stor – hvorfor er det da nødvendig å fremstille Frp, og særlig Listhaug, på en usann måte?
Boken til Hareide er på mange måter bare en forlengelse av nevnte kampanje. Hvis du vil være «anstendig» er nemlig KrF partiet for deg. Her er noen sitater fra boken:
«De vi vil ha med på KrF-laget, er de som ikke først og fremst tenker «what`s in it for me» når de stemmer»
«KrF-politikere har gjennom flere tiår tenkt lenger enn sin egen nesetipp»
«Vi kristendemokrater tror ikke markedsøkonomien er alt.»
«Individualismen vi finner i liberalismen på høyresiden i norsk politikk, bekymrer meg. Den gjør enhver til sin egen lykkes smed.» (min uthevning)
«Vi må se utover vår egen navle»
«Dersom du mener kampen for kristne verdier handler om å stenge døra for mennesker på flukt, er ikke KrF partiet for deg»
«Ingen har bidratt mer til debatt om bistandens innhold enn KrF»
Mange av sitatene over kan kanskje virke uproblematiske for en som sympatiserer med Hareide, men hva er egentlig poenget med å understreke at for eksempel markedsøkonomi ikke er alt? Hvem har sagt noe annet? Det finnes riktignok spinnville libertarianere der ute, men hvor relevante er de i en norsk politisk kontekst? Problemet med mye av Hareides fremhevelse av KrFs politikk er at den implisitt sier at KrF bryr seg der andre angivelig ikke bryr seg.
Selv har jeg for eksempel hevdet at restriktiv innvandringspolitikk i møte med flyktningkrisen kan begrunnes kristendemokratisk. Internasjonal solidaritet er viktig for kristendemokratiet, men en realistisk tilnærming til hva politikken kan løse er også sentralt.
Hareide gir i liten grad rom for moderate stemmer mellom seg selv og ekstreme innvandringsmotstandere. Slik sett bidrar han til å skyve moderate velgere bort fra seg: vi er ikke «gode» nok. Jeg tror ikke så mange moderate velgere vil stemme på et parti med en leder som sier at hans eget parti er for «de som mener at det fortsatt skal være forskjell på rett og galt.» Ved stortingsvalget i 2017 fikk KrF som kjent 4,2 prosent av stemmene.
Mange på høyresiden i norsk offentlighet har de siste ukene kritisert Hareide for å ikke se at KrF får mer gjennomslag på høyresiden. Jens Kihl har i den sammenheng skrevet en interessant kritikk av høyresiden. Kihl mener at høyresiden tenker for konkret og dermed ikke fanger opp hva som er viktig for KrF. «Slik vil gjennomslag i statsbudsjettet vere meir avgjerande for Høgres suksess, men for KrF vil spørsmål av typen «anstendigheit i samfunnsdebatten» vere vel så viktig», skriver Kihl.
Jeg tror Kihl er inne på noe viktig, men det er lett å gå seg vill i anklagene mot den «uanstendige høyresiden». Det er utvilsomt en del grums der, og jo lenger ned man dykker i kommentarfeltene, jo verre er det. Men det kan diskuteres hvor representativt dette er for den brede politiske høyresiden. Og hvis vi begynner å diskutere effektene av å isolere Fremskrittspartiet fra makt, er det ikke like enkelt å svare på hva som skaper mest «anstendighet i samfunnsdebatten».
I en «polarisert tid» med mye «materialisme» kan det være gode grunner til å fremheve KrF som et sentrumsparti, som setter verdier og anstendighet høyt. Men ved å gjøre dette bidrar Hareide samtidig til KrFs fallhøyde. Hareide og mange av hans støttespillere legger lista svært høyt. Og da bør Hareide – ikke ulikt en streng moralprekende prest på 1950-tallet – holde orden i sysakene.
Hvis folk opplever at KrF opererer med doble standarder og hever seg over andre, vekkes antipati, fremfor sympati og empati. Etter min mening er tonen i boken i stor grad preget av at egne «gode» standpunkter implisitt sier at andres standpunkter er uholdbare.
Det finnes argumenter for at KrF skal gå til venstre. Men etter min mening finnes det bedre argumenter for at KrF bør gå til høyre. Det er uansett liten tvil om at KrF står overfor et vanskelig valg.
Uansett hva de gjør, vil det bli vanskelig for partiet å vinne nye velgere i årene som kommer. Hvis Hareide skal lykkes med å åpne KrF og vinne flere velgere, kan en god start være å i større grad følge det han selv skriver allerede på side 16 i sin bok: «Hva som er kristne verdier i politikken, er ikke selvsagt.»
Innlegget var publisert på Minerva 5. oktober 2018.
Relatert
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?
