Stopp pressen!
Der man før anså oppmerksomhet som en nødvendig forutsetning for å skape en endring i samfunnet, er mange nå fornøyd med å ha posert på Dagsnytt 18, skriver Nikolai Hegertun hos Minerva.
Publisert: 22. september 2014
Av Nikolai Hegertun, prosjektleder i Civita.
Har vi det så godt at vi kan bruke våre viktigste arenaer for meningsbrytning til oppkonstruert og intetsigende debatt om ikke-saker?
Gårsdagens Dagsnytt 18 kan tyde på det. Jeg er kanskje over snittet interessert i samfunnsdebatt og synes programmet stort sett tar opp viktige saker som angår de fleste av oss.
Alle skjønner at det ikke alltid er lett å fylle en time med debatt hver dag, og det er selvsagt greit at et slikt program også har litt ”lettere” stoff innimellom. Men et seriøst debattprogram bør ikke se det som sin oppgave å være arena for enhver kuriøs debatt bare noen er villige til å si noe spissformulert som muliggjør en tabloid vinkling. I går ble det litt sånn. Mellom viktige saker som klima, Ukraina og Sør-Sudan ble store deler av programmet viet til særdeles blodfattige ”debatter” om hvorvidt nasjonalsangen var kvinnefiendtlig, og om en prest som vil starte sin bønn med ”kjære Allah”.
For å ta det siste først. Her var det altså presten og performance-kunstneren Gyrid Gunnes som har kommet inn på Høstutstillingen med et kunstverk der hun i sin presteskrud skal be bønner som adresseres til Allah. Hun snakker om å «utforske hvordan majoriteten forholder seg til det flerreligiøse», om å «bruke symbolene på en subversiv og ikke-konvensjonell måte» for å «utforske islam og utfordre hvordan muslimer blir stigmatisert».
Etter hvert som debatten slepte seg avgårde kom det frem at «metafysikken er åpen»: altså ber hun ikke nødvendigvis til muslimenes gud likevel. Hun understreker at arabiske kristne også benytter begrepet «Allah». Interessant. Så nå diskuterer vi altså bare en prest som ber, men som benytter en frisk og freidig oversettelse av gudsbegrepet for å komme inn på Høstutstillingen?
Gjennom sin performance-utstilling ønsker Gunnes også «å starte i en etisk praksis som rekker ut ei hånd på tvers av religionene». Det er nemlig også en slags religionsdialog dette. Man får veldig lyst til å be denne presten bli med Nansen Dialog ned til Balkan å se hvordan ekte dialog på tvers av religionene foregår. Det skjer ikke på et smalt sideshow på Høstutstillingen der man instrumentelt bruker Den Norske Kirke og Islam for å få litt oppmerksomhet om egen kunst. Dette fra en kunstner og prest som visstnok også har smurt bibelen inn i sitt eget menstruasjonsblod. Et mindre sinnrikt forsøk på å provosere skal man lete lenge etter. Men det er vel det kunsten skal? Provosere?
Så over til nasjonalsangen. Nasjonalsangen er altså kvinnefiendtlig i følge en artikkel i et obskurt blad for låtskrivere, men plukket opp av Dagsnytt 18. De tungtveiende eksemplene på kvinnehatet i nasjonalsangen remses opp (det er to sitat): «Kvinner oppad streber» og (hold deg fast) «mødrene har grett». Anklageren, låtskriver Morten Lorentzen, mener dette er krenkende – og ikke bare mot kvinner. Vi må også trolig forstå at dette er krenkende for religiøse eller ikke-troende mennesker (da er det vel få ikke-krenkede igjen?) fordi «det nevnes en Gud, hvem sin Gud er dette??» spør Lorentzen indignert. Lorentzen mener det er «litt snålt å snakke om dette i dag».
Kjære Lorentzen (og Dagsnytt 18), for det første: det er neppe særlig mange som snakker om dette. Og eksemplene Lorentzen nevner er også i stor grad hentet fra de fem versene vi aldri synger. For det andre så er det et 150 år gammelt dikt. Opponenten, professor Vigdis Ystad, forsøkte å fortelle at diktet må forstås i sin kontekst og at det også kan tolkes på måter som absolutt ikke er kvinnefiendtlige. Eksperter mener altså at sangen kan tolkes som inkluderende. Men Lorentzen var ikke fornøyd. Han mente at nasjonalsangen måtte bringe inn elementer som miljøvern og integreringsdebatt (!). Hvorfor ikke lav-karbo og Norway Cup i samme slengen? Det utviklet seg etter hvert til en livløs samtale om forkortelse av sanger og fortolkning. Personlig skjønner jeg ikke alt av låta, men den gjør jobben.
Stakkars Sigrid Sollund (som åpenbart ikke hadde funnet bedre saker til programmet). Hun ble sittende å grave dypt etter spørsmål som i alle fall kunne sparke samtalen mot noe relevant – eller mot døra, bak hvilken studioteknikerne satt og himlet med øynene over den kuriøse samtalen.
Vi kan vel vedgå at dette ikke var Dagsnytt 18s beste dag. Hva gikk galt?
Jo, det ble en arena for misforstått politisk korrekthet og en usunn oppmerksomhetsjagende posering i samfunnsdebatten. Hadde det i det minste vært morsomt, kunne jeg forstått. Men dette var to eksempler på at ønsket om oppmerksomhet er blitt et mål i seg selv. Der man før anså oppmerksomhet som en nødvendig forutsetning for å skape en endring i samfunnet, er mange nå fornøyd med å ha posert på Dagsnytt 18.
Hvis du ønsker spalteplass og oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet er oppskriften i dag enkel: Bruk fantasien og finn noe som i gamle dager (og kanskje fortsatt?) ble ansett som hellig eller kjært og pek på at det er krenkende eller lite inkluderende – gjerne kvinnefiendtlig, eller stigmatiserende for minoriteter – og vips, så er du garantert oppslag i «meningssterke» aviser som Vårt Land eller Klassekampen.
Dette er en gammel strategi, hvor alle som er uenige automatisk blir klassifisert som konservative eller ekskluderende. Men denne gangen lar jeg meg ikke temme av det. Og det er først og fremst ikke fordi jeg ikke er enig – men fordi det bryr meg midt i ryggen, og det burde aldri fått plass på Dagsnytt 18. Det kunne fått plass på et samfunnssatirisk show med Harald Eia i spissen. Det høres faktisk ut som et materiale Eia har vurdert, men funnet litt for blodfattig og dermed forkastet.
Innlegget er publisert hos Minerva 17.9.14.
Relatert
Mediene må skjerpe seg
Bjelken i Klassekampens øye
Vi kan ikke faktasjekke oss ut av informasjonskrigen
Er dekningen av amerikansk valgkamp opplysende?
Rokkan kunne spart seg for å Si;D
