Osvald-monumentet: Umulig å diskutere
Debatten om Osvald-monumentet viser hvor vanskelig det er å diskutere med vidt forskjellige premisser og forståelser lagt til grunn, skriver Paul Joakim Sandøy hos Minerva.
Publisert: 8. mai 2015
Av Paul Joakim Sandøy, rådgiver i Civita.
Husker du kjoledebatten? I noen dager i februar kranglet hele verden om et bilde av en kjole på nettet var svart/blå eller gull/hvit. Seansen var lærerik på flere måter. For det første illustrerte den at ellers helt like mennesker kan se det samme på vidt forskjellige måter. For det andre illustrerte den hvor lite villige vi er til å akseptere at andre ser noe på en annen måte. Lenge etter at medier og forskere hadde forklart at vi så kjolen forskjellig (og hvorfor) fortsatte enkelte å rope til hverandre på sosiale medier.
Det er vanskelig å erkjenne at noen ser det samme som oss på en helt annen måte. Derfor må de andre ta feil. Fra det standpunktet blir veien kort til å diskutere hvorfor de påstår det som åpenbart er feil. Hvilke motiver har de, egentlig?
Denne uken har kjoledebatten kommet til Norge i form av en 19 tonns steinblokk foran Østbanehallen. En diger hammer knuser et hakekors. For enkelte er uttrykket soleklart: Dette ser ut som stalinistisk propaganda, og hadde passet litt for godt inn i Treptower Park (det sovjetiske krigsminnesmerket i Øst-Berlin). Jeg må innrømme at jeg tilhører disse.
Jeg besøkte Treptower i fjor sommer. Det er vanskelig å beskrive følelsen som siger innover en når man går fra steinblokk til steinblokk og leser om Stalin som egenhendig trosset og vant over Hitler. Før det hele ender opp i en gigantstatue av en soldat fra den røde armé, med et barn på armen, som knuser et hakekors med foten. Det er en brutal og uhyggelig propagandafortelling som hyller en totalitær drapsideologis fortreffelighet over en annen. I dag minner parken oss først og fremst om en epoke i verdenshistorien som heldigvis er forbi.
De som reagerer negativt på monumentet, reagerer ikke på at Osvaldgruppen hedres. For det fortjener de. Og gjerne med et monument. De reagerer på at det plutselig står noe som minner om propagandaen til et av verdens verste regimer midt i Oslo sentrum. Uavhengig av grunn.
For ordens skyld: Dette gjelder flere enn høyrefolk og Bård Larsen. Blant annet flere som har bodd i det tidligere okkuperte Øst-Europa.
Noen vil innvende at hammeren ikke er kommunismens hakekors, noe som i og for seg er riktig. Monumentet er ikke kommunismeekvivalensen av, la oss si, sigruner som knuser en sigd. Men med dette estetiske uttrykket, i denne konteksten og i denne størrelsen er det enkelte som av forståelige grunner får Sovjet-assosiasjonen. Og når man først ser monumentet slik, er det vanskelig å se det annerledes. Uansett hvor mye man myser.
Men monumentet – som kunst ellers – kan ses på ulike måter. Osvaldgruppen ble diskreditert for sin innsats under krigen i mange tiår. Endelig får de sin velfortjente hyllest foran Østbanehallen, ved bygget de sprengte da Quisling ble innsatt. Snorre Valen skrev til meg på Twitter at «Slegga er knyttet til jernbanearbeiderne, og symbolikken er likesåmye en del av norsk arbeiderhistorie. Les bøker.»
Vi må anta at stortingsrepresentanten fra SV rett og slett ikke ser det stalinistiske i monumentet. Og flere med han.
Da er det forståelig at man blir sint når onde høyrekrefter kritiserer monumentet. Det forklarer den gjennomgående indignerte tonen fra aktører på venstresiden som feilaktig anklager kritikernefor å være mot hederen i seg selv. Det forklarer hvorfor Valen mener det er på sin plass å trekke inn Aftenpostens nazifortid for å ugyldiggjøre Harald Stanghelles kritikk (Valen ser åpenbart ikke at den samme logikken ville gjort det vanskelig for SV å uttale seg i utenrikspolitiske spørsmål). Det forklarer hvorfor Rødt-leder Bjørnar Moxnes tror det er relevant at de samme kritiske røstene ikke protesterte da Kate Moss ble stappet inn i Operapassasjen.
At man ser noe med en så «tydelig og enkel symbolikk» så forskjellig, kan virke uforståelig. Antagelig like uforståelig for begge sider. Det kan skyldes alt fra hvilke bøker man har lest (for å parafrasere Valen) til hvilke steder man har besøkt, fra hvor instinktivt negativt man reagerer på stalinismen til hvor instinktivt positivt man reagerer på at Osvaldgruppen endelig skal få sin hyllest.
Antagelig skyldes det en rekke andre forhold også. Uansett årsaksforhold: Det at man ser monumentet så grunnleggende ulikt, forklarer hvor vanskelig det er å diskutere, og hvor enkelt det er å gripe til ugyldiggjøringstaktikker og andre hersketeknikker.
Kanskje ville vi gjort klokt i å erkjenne at vi faktisk – helt reelt – ser monumentet med ulike øyne. Der jeg ser et uhyggelig gufs fra Sovjet, ser Valen en sterk hyllest av underkjente motstandsmenn. Som med kunst ellers, eller internettkjolen, er det ikke gitt at noen av synspunktene er direkte gale. Begge forståelser er like reelle, og gir ikke grunn til å blåse opp brystet verken i den ene eller andre retningen.
Dersom man legger dette til grunn, vil et legitimt spørsmål likevel være om tilhengerne av monumentet ser seg tjent med at flere ser et «ubehagelig totalitært preg», slik NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke uttrykte det.
En tredje gruppe – den kjedelige mellomposisjonen – ser ut til å være de som forstår kritikken (underforstått: man ser det stalinistiske), men likevel mener det må være greit. Å protestere mot monumentet er å protestere mot historien. Osvaldgruppen og Asbjørn Sunde var jo kommunister, og hadde tilknytning til Sovjet. Hvorfor skal vi late som om det ikke skjedde?
To forhold kan innvendes: For det første at de aller fleste i Osvaldgruppen ikke visste hvor nær tilknytning Sunde hadde til Sovjetunionen og Stalins hemmelige politi, NKVD. For det andre at Sundes tilknytning til stalinismen er det kanskje minst aktverdige ved Osvaldgruppen. Likevel er dette det mest fremtredende ved monumentet, kronet med et Sunde-sitat på sokkelen.
Er ikke nettopp poenget med monumentet å kunne minnes kommunistenes motstandskamp uten bare å tenke på Stalin?
Innlegget er publisert hos Minerva 8.5.15.
Relatert
Arild Asnes, 2026
Et ideal på det totalitære mennesket
Norge må støtte opp om demokratibevegelsen i Venezuela
Rambøl argumenterer mot en stråmann
Nei, det halter ikke
