Rambøl argumenterer mot en stråmann

Jeg skrev ingenting som tilsier at venstresidens og høyresidens demokratisvik er likestilt.

Publisert: 14. mars 2026

Odd E. Rambøl har svart på mitt innlegg i Dagsavisen, der jeg blant annet skriver om hvordan ideologi har trumfet demokrati både på høyre- og venstresiden. Rambøl mener dette blir for lettvint, fordi demokratisviket ikke var det samme på begge sider. Ifølge ham oppsto venstrediktaturer ofte som erstatning for allerede undertrykkende, autoritære regimer, mens høyrediktaturer knuste eksisterende demokratier.

Rambøl antyder dermed at dette gir en større forståelse – om ikke et forsvar – for at venstreintellektuelle og andre gjennom historien har støttet slike regimer.

Ifølge Rambøl utgjør dette en vesensforskjell. Rambøls innlegg byr imidlertid på et par problemer.

For det første argumenterer han mot en stråmann. Jeg skrev ingenting som tilsier at venstresidens og høyresidens autoritære eksesser og demokratisvik er likestilt eller like ille. Det er en helt annen, og interessant, diskusjon.

Rambøl har naturligvis et poeng. Fascismen har generelt oppstått som en destruktiv reaksjon på demokratiet. Det er også det vi ser i dag, med ny-fascismen som truer demokratiene i Vesten. Hvis vi går til kildene, for eksempel deler av den norske borgerpressens begeistrede dekning av den italienske og tyske fascismen, er det vanskelig å komme unna at entusiasmen langt på vei skyldtes en forestilling om at demokratiene ga næring til nedbrytende liberalisme, kommunisme og undergraving av alle tings orden.

Skjønt vesensforskjell? Rambøl gjør det likevel enkelt for seg. Regimene som kom til makten i Øst-Europa etter andre verdenskrig, kan diskuteres: Det fantes flust av demokratiske anslag som brutalt ble slått ned av de facto sovjetisk okkupasjon. Man kan dessuten argumentere for at bolsjevikenes likvidering av den russiske revolusjonens demokratiske flertall var et betydelig demokratisvik. Slik kan vi holde på.

På deler av venstresiden – ikke bare i mellomkrigstiden, men helt frem til våre dager, med Venezuela som det ferskeste eksempelet – har man med ideologisk blindgjengeri, fra en demokratisk virkelighet man selv levde under, og med tilgang på all verdens informasjon, forsvart brutale antidemokratiske regimer. Etter mitt syn kan dette vanskelig beskrives som noe annet enn nettopp svik. For de intellektuelle var dessuten ikke forsvaret av venstrediktaturer begrenset til land som allerede var autoritære. De så dem som rollemodeller til erstatning også for demokratiet de selv levde i.

Det andre problemet med Rambøls argumentasjon er at han setter opp en haltende, om ikke falsk, dikotomi. Å kalle dette en vesensforskjell er å pynte på historien. Slike forklaringer glir lett over i historiske eufemismer og sofistisk «knirking». For alle ofrene, de henrettede og utsultede, spiller det liten rolle hvem som avløste hvem.

Rambøls innlegg er egentlig ganske oppskriftsmessig. Vi er kanskje låst i tenkemåter knyttet til hvilken side vi står på politisk. Når borgerlige kritiserer venstreautoritære strømninger, blir det på venstresiden ofte møtt med mistenksomhet og tolket som vikarierende motiv. Det samme gjelder naturligvis andre veien. Mistenksomheten kan noen ganger være velbegrunnet, men langt fra alltid.

Uansett oppstår et tomrom. Nødvendig kritikk og ettertanke settes på sparebluss, fordi man ikke vil kritisere «sine egne» og dermed gå motpartens ærend. Dette vakuumet oppstår ikke bare i den ideologiske stammekrigens lettvinthet, men også i maktpolitisk opportunisme.

Da er vi etter mitt syn tilbake ved teksten Rambøl kritiserer. Jeg kan i alle fall berolige Rambøl med at det etter mitt syn ikke er noen tvil om at den radikale høyresiden i dag utgjør den største trusselen mot våre demokratier. Sånn sett har Rambøl rett: Trumpisme, orbanisme og radikal nasjonalkonservatisme i mange europeiske land springer ut av demokratiske samfunn – og det er det liberale demokratiet de vil til livs. Det er den moderate, liberalt orienterte høyresiden som står nærmest for å rydde opp.

Teksten er publisert i Dagsavisen 12.3.2026.

Publisert: 12. mars 2026