USA tar Grønland. Hva så?

Et selvstendig forsvar har vært en europeisk drøm siden 1950-tallet. Trumps Grønland-planer kan tvinge det frem. Norge kan havne i atlantisk klemme.

Kjetil Wiedswang

Publisert: 16. januar 2026

Dansker og amerikanere har endelig snakket sammen, men budskapet fra Washington er det samme. USA «trenger» Grønland og vil stadig sikre seg øya på den enkle eller den vanskelige måten.

Den vanskelige måten – bruk av militærmakt – er «fullstendig hypotetisk», sier Danmarks forsvarsminister Troels Lund Poulsen. Jeg har «ingen indikasjoner på at dette blir vurdert seriøst», sier Tysklands utenriksminister Johan Wadephul.

Europeiske toppdiplomater ser imidlertid mørkere på saken, når de blir intervjuet anonymt av nettstedet Politico.eu. «Vance hater EU», sier en av informantene.

Både Europas fremtid og Norges forhold til Europa og USA er i spill.

Europas svar

Donald Trumps vekslende argumenter for hvorfor han vil annektere Grønland virker lite overbevisende. Det hjelper lite.

På våre kanter mener folk som Sveriges tidligere statsminister Carl Bildt, professor Janne Haaland Matlary og direktør Iver B. Neumann ved Fridtjof Nansens Institutt at Trump vil bruke de midlene han har til rådighet for å tiltvinge seg Grønland.

Det kan skje ved direkte militær intervensjon, men Trump kan også – indirekte – la Vladimir Putin gjøre jobben. En trussel om å kutte all støtte til Ukraina, eventuelt trekke USA ut av «ubrukelige» Nato, vil være vanskelig å motstå.

Danmark har minimalt å stille opp med militært, men forsvaret forsikrer om at de vil skyte tilbake om de blir angrepet. Det vil ikke være noen PR-jippo for Trump, skjønt utfallet er gitt.

Men hva så?

EU-lederne og Natos generalsekretær Mark Rutte er blitt sterkt kritisert for ikke å snakke i klartekst til Trump. EU har på papiret midler for å slå tilbake.

Europeiske land kan stenge amerikanske baser eller bruke markedsmakt. Europakommisjonen har hjemmel til å bruke «handels-bazookaen», stenge amerikanske selskaper ute, innføre tollsatser og blokkere investeringer.

Problemet er at handelskrig også vil skade Europa, men aller viktigst: USA er og forblir inntil videre den sikkerhetspolitiske garantisten. Uten USA mister Nato opp mot 75 prosent av slagkraften. Europa har både våpen og soldater, men mangler det koordinerende leddet.

En tilbaketrekking av amerikansk støtte i Ukraina vil være en gavepakke til Vladimir Putin og potensielt true andre EU- og Nato-land.

Professor Janne Haaland Matlary mener den riktige reaksjonen vil være å protestere for all verden – men deretter fortsette på ferden.

– En amerikansk annektering av Grønland bør derfor glemmes raskest mulig, i realpolitikkens interesse. Det høres ille ut, men det er slik det fungerer: Vi fordømmer alltid militærkupp, men etter et «fait accompli» har vi ikke så mye annet valg enn å samarbeide med den som tok makten, skriver hun i DN.

Dette er også den mest sannsynlige europeiske reaksjonen – på kort sikt. Men noe grunnleggende vil være endret. Flere observatører mener det allerede har skjedd.

Nato som kaldt lik

– Det forente Vesten er død. Europas ledere bør forsikre sine velgere om at blokken tar kontroll over sin egen interessesfære – ikke være tilskuer til at andre har kontrollen, skriver Mark Leonard, direktør i tankesmien European Council on Foreign Relations.

– Realiteten er at alliansen har vært død siden den dagen han [Trump] tiltrådde som president. Den nasjonale sikkerhetsstrategien bekrefter bare at liket allerede er kaldt. Nato er i dag en forhenværende forsvarsallianse, riktignok med intakt militær struktur og slagkraft, men uten politisk troverdighet, mener Norges tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.

En amerikansk annektering av Grønland vil drepe troen på den amerikanske sikkerhetsgarantien. Nato vil ikke bli nedlagt over natten, men det vil sette arbeidet for å bygge et troverdig europeisk alternativ i høygir.

For EU vil det være et skritt tilbake til start. Winston Churchill drømte alt i 1950 om en europeisk forsvarsallianse. Med planene om å omforme Det europeiske kull- og stålfellesskapet til EU i tiåret som fulgte ønsket unionens «gudfar», den franske diplomaten Jean Monnet, at det også skulle omfatte forsvar. Ideen falt på grunn av fransk motstand, og løsningen ble etter hvert at Vest-Tyskland slapp inn i Nato.

Nå kan det samme fremstå som en nødvendighet.

For så vidt er Europa allerede i gang. Forsvarsbudsjettene i Europa økte med mer enn 300 milliarder euro i 2024. I EUs langtidsbudsjett for 2028-2034 har president Ursula von der Leyen foreslått 131 milliarder euro til satellittprogram og forsvar, fem ganger så mye som i forrige budsjettperiode.

EUs «Readiness 2030»-program skal gjøre det mulig å gjennomføre forflytning av tropper og utstyr på tvers av EU i løpet av tre dager i fredstid og på seks timer i krisetider. 500 kritiske infrastrukturpunkter som broer og tunneler er identifisert for oppgradering, slik at de kan ta imot kjøretøy på mer enn 60 tonn. Omkostningene er anslått til mellom 70 og 100 milliarder euro.

Programmet ReArm Europe, introdusert i 2025, er en koordineringsplattform for å øke den militære industrielle kapasiteten og gir blant annet støtte til våpenprogram der tre eller flere EU-land samarbeider for å sikre samordning.

EU bør opprette en permanent militær styrke med 100.000 soldater, foreslo EUs forsvarskommissær Andrius Kubilius på konferansen «Folk och Försvar» i Sverige 11. januar.

– Hva er det vi venter på? spurte han.

Europas sprik

Europa må både argumentere for internasjonal orden, samle eksisterende ressurser og lage et system som sikrer enhet, skriver Fabian Zuleeg, direktør i tankesmien European Policy Centre. Hvis enkeltland (les Ungarn) vil undergrave prosessen, må de utelukkes. Europa må også utvide til samarbeid med likesinnede land som Storbritannia, Norge, Canada, Japan, Sør-Korea og Australia, mener han.

Hvis og om. Dette blir ikke lett. I 1999 planla EU å etablere en europeisk utrykningsstyrke med 50-60.000 soldater. Det kollapset. I 2022 kom planen om en mindre utrykningsstyrke på 5000 soldater under unionens «strategiske kompass». Det er heller ikke blitt noe av.

Mens europeiske land har styrke hver for seg, er det USA i Nato som både styrer kommandosystemer og strategisk etterretning.

– Enhver fungerende styrke trenger en klar kommandostruktur, og i så tilfelle er [Europakommisjonens hovedkvarter] Berlaymont det siste stedet du vil se. Kommisjonen kan ikke engang forsvare sitt nye budsjett mot å bli pløyd ned av en bataljon traktorer, skriver Orlando Whitehead på nettstedet Euractive, etter at bondeprotester tvang Kommisjonen til å endre sitt langtidsbudsjett.

Medlemslandenes interesser spriker. Forsvarskommissær Kubilius peker på undersøkelser som viser at en majoritet av EUs innbygger støtter en europeisk forsvarsunion. Problemet er at mens entusiasmen for å bruke EU-ressurser til forsvar er stor i land som Polen, Litauen og Danmark, synker den raskt desto lenger unna landet ligger den russiske grensen. Å samordne forsvarsindustri med sterke nasjonal røtter er svært utfordrende.

Nordisk kabal

Norden vil merke effektene.

– Grønlandsaken tvinger islendinger til å revurdere deres internasjonale relasjoner og den fyrer opp debatten om islandsk EU-medlemskap, sier Eirikur Bergman, professor i statsvitenskap ved islandske Bifost universitet til Euractiv.

– Alle argumentene USA bruker for hvorfor de trenger Grønland, gjelder også Island, sier han. Det er planlagt folkeavstemning om islandsk medlemskap i EU i år eller neste år. Går Island inn, må EØS-avtalen endres, med usikre konsekvenser.

Den amerikanske administrasjonens neste trekk er også usikkert. USA vil stadig ha forsvarsinteresser i Europa, ikke minst i Norge med vår strategiske beliggenhet. Hvis Norge må velge mellom et usikkert forsvarsprosjekt i EU og en bilateral sikkerhetsgaranti fra Washington, hva gjør vi?

Det er liten tvil om at Europa samlet har ressurser til å bygge opp et troverdig forsvar. Men det vil ta tid. Det vil kreve nye strukturer og massive investeringer. En europeisk forsvarsallianse blir neppe noen rival til USA og Kina, men kan i løpet av fem-ti år bli sterkt nok til å avskrekke potensielle angripere. Land som Tyskland og Storbritannia har rustet opp på rekordtid tidligere.

Motkreftene er dermed sterke, men skulle Trump-administrasjonen være dum nok til å annektere Grønland med makt, kan dette være impulsen som endrer Europa. Tragisk nok.