Fedmeepidemien flater ut

Bildet som tegnes av menneskehetens fremtid i WALL-E er ikke så ulikt det som jevnlig presenteres av helsemyndigheter og massemedier. Det florerer også med udokumenterte og spekulative påstander som at vi nå kanskje for første gang vil se en oppvoksende generasjon som dør yngre enn foreldrene, og at dette skyldes en «fedmeepidemi». Finnes en slik epidemi?, spør Lars Svendsen i Aftenposten.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 31. mai 2013

Av Lars Fr.H. Svendsen, filosof i Civita

I den amerikanske animasjonsfilmen WALL-E presenteres vi for en fremtid hvor alle mennesker er degenerert til formløse fettberg som ikke lenger er i stand til å gå på egen hånd. Derfor svever de rundt på flyvende lenestoler og slurper i seg flytende føde fra gigantiske begre mens de stirrer på en dataskjerm.

Bildet som tegnes av menneskehetens fremtid i WALL-E, produsert av Disney-selskapet Pixar, er ikke så ulikt det som jevnlig presenteres av helsemyndigheter og massemedier. Det florerer også med udokumenterte og spekulative påstander som at vi nå kanskje for første gang vil se en oppvoksende generasjon som dør yngre enn foreldrene, og at dette skyldes en «fedmeepidemi». Finnes en slik epidemi?

Den vesentlige økningen i overvekt og fedme synes i de fleste vestlige land å ha skjedd fra 1970-tallet og frem til årtusenskiftet, da kurvene for det meste flatet ut. I boken «The End of the Obesity Epidemic» (2011) legger Michael Gard frem et vell av statistikk som tilsier at utbredelsen av overvekt og fedme ikke har økt i USA, Canada, Australia, New Zealand, Storbritannia etc. fra slutten av 1990-tallet og fremover.

I Norge kom økningen senere, og det har kanskje utflatingen også gjort. Tallmaterialet for den norske befolkningen er dessverre gammelt, da vi i det vesentlige må basere oss på «Levekårsundersøkelsen 2008». «Barnevektstudien 2008-2012» viser imidlertid ingen økning i andelen barn med overvekt og fedme. Forutsatt at utviklingen hos befolkningen som helhet har vært omtrent som utviklingen hos barn, kan vi anta at andelen med fedme ikke har økt siden 2008.

Utflatingen, og i enkelte tilfeller reduksjonen, i forekomst av overvekt og fedme i land etter land tilsier at alle de dramatiske scenariene for fremtidige overvekts- og fedmerater må avvises som utroverdige. «Epidemien» er etter alt å dømme forbi.

Forskere fra Center for Disease Control anslår at 28 000 mennesker dør årlig på grunn av overvekt og fedme i USA. Dette tallet ligger godt under vanlige estimater over for eksempel årlige influensadødsfall og selvmord i USA. Meg bekjent finnes det ingen estimater over hvor mange dødsfall årlig i Norge som kan tilskrives overvekt og fedme. Gitt at andelen personer med fedme er vesentlig høyere i USA enn i Norge, samt at USA har en befolkning på 310-315 millioner mot Norges fem, kan man kanskje anta at det dreier seg om noen hundre dødsfall.

Resultatene spriker mellom ulike studier som undersøker sammenhengen mellom kroppsmasseindeks (BMI) og dødelighet. Det beste grunnlaget får man ved å se på metastudier i de mest anerkjente medisinske tidsskriftene. Den meg bekjent hittil mest omfattende metastudien – av nesten 100 andre studier – ble publisert av Kathrine M. Flegal med flere i «Journal of The American Medical Association» i januar 2013.

I denne studien var den laveste dødeligheten korrelert med en BMI på 25-30, altså «overvekt». Den var lavere enn dødeligheten til gruppen normalvektige, med en helserisikofaktor på 0,94. De overvektige hadde seks prosents mindre sannsynlighet enn de normalvektige for å dø innenfor studiens tidsrom. Sett under ett hadde fedme sammenheng med høyere dødelighet enn det å ha normalvekt. Men da det ble skilt mellom fedme klasse I (BMI 30-35), II (BMI 35-40) og III (BMI over 40), viste det seg at bare klasse II og III hand direkte sammen med høyere dødelighet.

Data fra Levekårsundersøkelsen 2008 viser at 2 prosent av den norske befolkningen har fedme klasse II og 0,4 prosent klasse III. Hvis vi legger til grunn dødelighetstallene fra Flegal med flere, bør vi bekymre oss for en gruppe som utgjør 2 prosent av befolkningen. I Norge utgjør det 100 000 mennesker. I og for seg et betydelig antall, men vesentlig lavere enn hva man kan få inntrykk av i de mest dramatiske beskrivelsene av «fedmeepidemiens konsekvenser».

Det finnes ikke noe ukontroversielt svar på spørsmålet om hvilke ekstrautgifter personer med overvekt og fedme eventuelt påfører staten. Det finnes estimater over helseutgifter isolert. Siden en andel av utgiftene går til fedmerelaterte lidelser, kan konsekvensen se ut til å bli at fedme gir økte helseutgifter. Hvis vi vil vite om fedme alt i altskaper høyere helseutgifter, må vi imidlertid bruke et livsløpsperspektiv.

Pieter H. M. van Baal et al. undersøkte hvorvidt Nederlands helseutgifter kunne reduseres ved å få ned andelen med fedme i befolkningen. De fant at en nedgang i andelen borgere med fedme ville kutte utgiftene knyttet til fedmerelaterte lidelser. Samtidig ville en fedmereduksjon totalt sett føre til økte kostnader for samfunnet, fordi antall leveår øker. Dermed øker også utgiftene til behandling av ikke-fedmerelaterte lidelser. Kort sagt er leveår dyrere enn kilo. Det innebærer at et gjennomsnittsmedlem i gruppen med normalvekt i løpet av livet drar på seg større helseutgifter enn et gjennomsnittsmedlem av gruppen med fedme.

I befolkningen har gjennomsnittsvekten økt de siste tiårene, uten at dette kan sies å utgjøre noen vesentlig helserisiko for det store flertallet. Formodentlig vil målrettede tiltak mot de to prosentene med fedme klasse II og III være mer hensiktsmessig enn brede tiltak rettet mot befolkningen som helhet. Eventuelt kan man også gi ekstra oppfølging til personer med fedme klasse I. De overvektige gir ikke grunnlag for bekymring. Det er heller ikke grunn til å anta at antall personer med fedme vil øke fremover. Samlet utgjør overvekt og fedme et problem av nokså begrenset omfang.

Befolkningen som helhet har aldri levd lengre eller sunnere liv enn i dag. Kostholdet har utviklet seg gunstig de siste tiårene, med vesentlig mer frukt og grønt. Sukkerforbruket går ned, og kalorimengden i kosten ligger betydelig lavere i dag enn i 1980.

Selvsagt bør borgerne informeres om farene ved et for høyt forbruk av fett, salt og sukker, og så får de selv vurdere hvordan de skal forholde seg til det. Medisinen kan fortelle deg at du statistisk vil leve noen år færre eller flere avhengig av hva slags kosthold og kroppsvekt du har, men den kan ikke fortelle deg hvordan du bør leve. Det er en vurdering du selv må foreta.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 31.5.13.

Se også

Civita-notat nr.11 2013: Fedme – et betydelig folkehelseproblem?

Det florerer med udokumenterte og spekulative påstander som at vi nå kanskje for første gang vil se en oppvoksende generasjon som dør yngre enn foreldrene, og at dette skyldes en ”fedmeepidemi”.

Det synes imidlertid ikke å være noe vesentlig problem knyttet til antall overvektige i dag. Fedmeproblemet er mer begrenset enn vanligvis antatt. Det er ikke grunnlag for å hevde at antallet overvektige og fete fortsatt øker. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at gruppen med fedme påfører fellesskapet økte helseutgifter.

Dette Civita-notatet vurderer hvilket omfang overvekts- og fedmeproblemet har, og om det er et rimelig samsvar mellom den empirien som er samlet inn i nyere tid, og det bildet av problemets omfang vi vanligvis presenteres for.

Det presenteres også nyere studier av sammenhengen mellom BMI og dødelighet før vi forsøker å fastslå hvilken sammenheng som eventuelt finnes mellom BMI og offentlige helseutgifter. Avslutningsvis vurderes noen helsepolitiske problemstillinger.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_11_2013