Fotball-VM vil ikke forandre Norge
Man kan si mye om Erling Braut Haalands uttalelser etter fotball-VM. Blant annet at han tar feil.
Publisert: 18. juli 2026
Da landslaget landet på Gardermoen og 100 000 mennesker samlet seg rundt Slottet, sendte jeg en melding til en svensk venninne der jeg sammenlignet den norske euforien med Sverige etter VM 1994. Jeg fikk svaret: «Nyt øyeblikket. Vi prater fremdeles om 1994». Det norske landslaget har gitt nasjonen fest og fantastiske minner – som vi garantert kommer til å mimre om de neste 50 årene.
Erling Braut Haaland mener fotball-VM har endret Norge. Den uttalelsen kan man si mye om.
Blant annet at det er feil.
Det er ingen tvil om at sommerens VM har endret norsk fotball. I sportslig forstand er det vanskelig å overdrive hvilken enorm prestasjon landslaget leverte i USA. Å spille kvartfinale i en sport hvor den globale konkurransen er ekstrem, burde knapt være mulig for en liten nasjon. Enda mer imponerende er måten vi spilte på. Eller sagt på en annen måte; prestasjonen var enda mer imponerende enn resultatene. Nå henger disse to forholdene ofte samme, men ikke alltid. Det er ikke alltid det beste laget vinner, og marginene kan være små. Men faktum er at det norske landslaget til tider dominerte mot Brasil og England, noe som vitner om en unik generasjon fotballspillere. Og enda viktigere; en trener som har evnet å bygge et sterkt kollektiv basert på individuelle ferdigheter.
For norsk fotball er VM et bevis på at vi kan hevde oss blant de beste i verden. Det er et signal til alle unge om at du kan lykkes på øverste nivå, selv om du er fra Norge. Det er et signal til norske trenere om at det nytter å utvikle spillere. Sommeren 2026 er en «motivasjonsboost» for hele fotball-Norge. I så måte har VM endret norsk fotball.
For alltid.
Men fotballfesten forandrer neppe samfunnet. Norge var et velfungerende samfunn med høyt tillitsnivå før VM, og vi er et velfungerende samfunn etter VM. Vi var et bra folk før VM; vi er et bra folk etter VM. Før VM hadde vi politiske diskusjoner om innvandring, skattepolitikk, sløsing, offentlig sektor, EU og ulikhet; de samme diskusjonene vil vi ha etter VM. Flere har trukket frem hvordan VM var et eksempel på en inkluderende form nasjonalisme, der alle som identifiserte seg med Norge var velkommen til å ta del i festen. Men norsk nasjonalisme var i hovedsak inkluderende før VM også, og den vil være det etter VM.
Mye positivt har vært skrevet om norske supportere i USA. Ikke bare i norske medier, men også i de største globale mediene. Den norske roingen har gått verden rundt, og nasjonens omdømme har antagelig steget betraktelig. Men nordmenn var gode ambassadører i utlandet før VM og vil være det etter VM. For all del, den positive norske kulturen ble forsterket av VM og landslagets prestasjoner, noe som ble demonstrert på daglig basis i amerikanske storbyer.
Det er ingen tvil om at VM har bidratt til å skape store øyeblikk som har samlet nasjonen rundt en felles hendelse. I de sosiale mediers tid er dette vanskeligere enn før, og dermed er «togetherness» en god måte å beskrive det på; hvordan nasjonen samles når landslaget spiller. Jeg skal ikke påstå at det er ubetydelig; nasjoner trenger slike øyeblikk med jevne mellomrom. For summen av disse øyeblikkene danner vår kollektive fortelling om oss selv. Og det er viktig å ha med seg og kultivere.
Men jeg er usikker på hvor viktig det er for samfunnet at det norske landslaget vinner. For nasjonen Norge er det mye viktigere at vi vinner «matte-OL», og at vi lykkes med realfag. For ikke å snakke om hvilken katastrofe det er at så mange norske barn ikke lærer å lese skikkelig. Det er MYE viktigere for barn å lære å lese, skrive og regne enn å bli gode i fotball. Og i denne VM-euforien bør vi ikke glemme det.
Sommeren 2026 var en stor fest, men hverdagen kommer raskt, og da vil det norske samfunnets utfordringer og muligheter være slik de var før festen. Fotball-VM forandret ikke samfunnet, men det skapte mange gode minner for det norske folk. I så måte er det all grunn til å takke landslaget for prestasjonen og festen.
Teksten er publisert i Nettavisen 16.7.2026.





