rikdom — Bildet er hentet fra pixabay.com.

Kan staten spå?

Vi mangler politikere som har mot til å gjøre noe av det som er nødvendig.

Publisert: 15. juli 2026

Perspektivmeldingen er en stortingsmelding som blir lagt frem hvert fjerde år.

Den forsøker å beskrive de langsiktige utsiktene for norsk økonomi og offentlig sektor 30 – 50 år frem i tid.

Bondevik II-regjeringen, som jeg selv var medlem av, la frem den første perspektivmeldingen i 2004. Den hittil sistemeldingen ble lagt frem av Støre-regjeringen 20 år senere, i 2024.

Pussig nok kan man ofte lese og høre at det er Finansdepartementet som legger frem denne stortingsmeldingen, men det er ikke riktig. Alle stortingsmeldinger legges frem av regjeringen.

At noen tror at det er Finansdepartementet som legger frem perspektivmeldingene, skyldes antagelig at de i liten grad har vært gjenstand for politisk oppmerksomhet og debatt. Stortinget, og kanskje også regjeringene, har vanligvis brukt liten tid på å behandle dem.

Men det skyldes også at det er finansministeren som står bak meldingen, og at innholdet derfor er sterkt preget av Finansdepartementets verdensbilde.

Før vi fikk den første perspektivmeldingen i 2004, hadde vi noe som ble kalt langtidsprogrammer. De bar i større grad preg av å være planer og dermed også reminisenser fra en tid med en form for planøkonomi.

Det passet ikke lenger etter 1980- og 90-tallets markeds- og liberaliseringsreformer, og derfor fikk vi perspektivmeldinger i stedet: Her skisseres utviklingen basert på gitte forutsetninger, ikke basert på planer.

Har så økonomene i Finansdepartementet vært flinke til å spå?

Det er nok riktig å si at de ikke har regnet feil.

Men de har bommet, til dels kraftig, på flere områder.

Årsaken er at forutsetningene som ble lagt til grunn, ikke holdt. Verden ble ikke slik de trodde eller forutsatte at den skulle bli.

I perspektivmeldingen fra 2004 er det enkelte ting som, så langt, viser seg å være helt riktige.

Analysen traff blink når det gjaldt demografien, altså at det, både i absolutte og relative tall, ville bli flere eldre og en større forsørgelsesbyrde for dem som er yrkesaktive. Derfor fikk også meldingen helt rett i at det ville bli behov for en pensjonsreform.

På denne tiden ble også «haikjeften» introdusert. Det ble navnet på en mye brukt figur som viste at veksten i offentlige utgifter om noen år ville overstige veksten i inntektene. Nå nærmer vi oss tidspunktet hvor dette faktisk vil skje.

Men 2004-meldingen tok også feil.

Den forutså ikke den enorme arbeidsinnvandringen som fulgte av EU-utvidelsen som skjedde i 2004. Det ble «fri flyt» av arbeidskraft i det utvidede EØS-området som Norge var medlem av, og det fikk vi merke. Mange mennesker fra særlig Polen og Litauen kom til Norge for å arbeide.

Men dette var en vinn-vinn-situasjon: Både de som kom, hjemlandet deres og Norge hevet sin velstand.

I dag, derimot, er situasjonen en helt annen. Det er få som vil komme til Norge, fordi situasjonen er blitt mye bedre i deres egne land.

Stortingsmeldingen undervurderte også hvor mange andre som ville komme i arbeid. Det er langt flere kvinner og eldre, blant annet på grunn av pensjonsreformen, som arbeider mer og lenger i dag enn i 2004.

2004-meldingen greide heller ikke å forutse den sterke veksten i Oljefondet.

Det er litt vanskelig å beregne hvor stort Oljefondet i dag ville vært, dersom meldingen hadde fått rett. I 2004 var fondet på 1000 milliarder kroner. En løselig antakelse om hva meldingen mente at det ville vært i dag, er om lag 7000 milliarder kroner. I virkeligheten er Oljefondet nå på 22 – 23000 milliarder kroner.

Dette betyr at vi har veldig mye mer penger å bruke enn vi i 2004 trodde at vi ville ha. Problemet er at vi ikke har arbeidskraft nok, eller ikke utnytter arbeidskraften tilstrekkelig effektivt, til å bruke så mye som mange ønsker.

Meldingen bommet også på den fremtidige produktivitetsveksten, som er blitt mye lavere enn den var den gangen, men det er den også i mange andre europeiske land.

De som skriver meldingene, vet at de vil bomme. Ingen kan overskue alt som vil skje i fremtiden.

Hverken økonomene eller de ulike regjeringene kunne forutse de mange krisene vi har hatt på 2000-tallet. Både finanskrisen (2008), oljeprisfallet (2014), flyktningkrisen (2015), pandemien (2020), energikrisen (2021) og krigen i Ukraina (2022) har gitt økte offentlige utgifter.

Problemet for Norge har vært at vi, i motsetning til mange andre land, ikke har greid å justere utgiftsnivået ned igjen etter at krisen var over.

Alt oppsummert er vi blitt mye rikere, både som land og stat og folk, enn vi trodde at vi skulle bli da Bondevik II-regjeringen skrev sin perspektivmelding i 2004.

Men denne rikdommen er kommet med en pris, nemlig en enorm vekst i offentlig sektor.

Norge ligger langt over våre nærmeste naboland når vi måler offentlige utgifter som andel av BNP (fastlands-BNP for Norge) og andel sysselsatte i offentlig sektor.

Mens de offentlige utgiftene målt som andel av BNP er opp mot 64 prosent i Norge, er de rundt 50 prosent i Sverige og Danmark. Og mens andelen sysselsatte i offentlig sektor er 33 prosent i Norge, er den 27 – 28 prosent i våre naboland. Snittet i OECD er cirka 42 og 18 prosent.

En annen måte å illustrere forskjellen på, er at alle de skandinaviske landene har et høyt skatte- og avgiftsnivå. Men det er bare Norge som «trenger» 600 milliarder kroner til for å få statsbudsjettet til å gå opp. Pengene hentes fra avkastningen av Oljefondet, men får vi mer igjen for pengene? Er kvaliteten på skolen, barnehagene, sykehusene, eldreomsorgen, veiene, forsvaret, beredskapen, infrastrukturen, forskningen, sikkerheten og allmennkringkasteren bedre i Norge enn i Sverige og Danmark?

Og hvis ikke? Gjør det noe? Hvis vi er så rike, kan vi kanskje også «sløse» litt mer med ressursene?

Problemet med «sløsing» er at vi bruker arbeidskraften ineffektivt. En mer effektiv ressursbruk i offentlig sektor vil kunne frigjøre arbeidskraft som kan brukes til viktigere oppgaver både i offentlig og privat sektor.

Vi må regne med at også den siste perspektivmeldingen bommer på noe, men mye vil også være nyttig kunnskap.

Vi vet ikke hvilke kriser som kommer. Det er dessuten stor usikkerhet knyttet til kunstig intelligens, tilgangen på kraft, Oljefondets utvikling, veksten i offentlige utgifter og tilbudet av arbeidskraft. «Alt» er blitt mer usikkert og uforutsigbart.

Selvsagt går det også an å reise spørsmål ved Finansdepartementets verdensbilde, slik noen gjør. Problemet er bare at departementet synes å ha rett på ett vesentlig punkt: Det er ingen i Norge som går i demonstrasjonstog for en mindre velferdsstat.

Det mangler ikke på forslag til reformer som kan styrke verdiskapingen og gjøre det lettere å bevare velferden. Jeg har skrevet om dem før.

Men vi mangler politikere som har mot til å gjøre noe av det som er nødvendig.

Også norsk politikk er marinert i inntekter fra oljen.

Teksten er publisert i Aftenposten 13.7.2026.

Publisert: 15. juli 2026