Velferdsstaten

Stor velferdsstat tilsier høy skatt

Økt skatt er feil medisin, men har de borgerlige noe godt alternativ? Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagens Næringsliv.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 8. februar 2017

Økt skatt er feil medisin, men har de borgerlige noe godt alternativ?

I sin regjeringsperiode har Solberg-regjeringen redusert samlet skattetrykk med 21 milliarder kroner. Arbeiderpartiet vil reversere 15 milliarder kroner frem mot 2021. Differansen på seks milliarder kroner er en svært liten andel av det totale statsbudsjettet. På begge sider av den politiske midtstreken overdrives effekten av motstanderens skattepolitikk. For eksempel blir det påstått at pensjonister vil bli skattet i hjel med Aps skattepolitikk.

Det er ikke bare skattenivået som er avgjørende for en bærekraftig økonomi og velferdsstat. Skattesystemets utforming er viktig også for størrelsen på det effektivitetstapet skatter og avgifter skaper. Her er det en del med Arbeiderpartiets skatteforslag som det er grunner til å kritisere.

Norsk økonomi er inne i en omstillingsfase der vi trenger et innovativt næringsliv – og da er ikke mer formueskatt løsningen. De endringene som Ap foreslår på inntektsskatt er minimale, men rammer de med høyest inntekt sterkest. Dette er tilsynelatende sympatisk sett med omfordelingsøyne, men virker også negativt på incentivene til å utdanne seg til og tilby kompetent arbeidskraft.

På den annen side er en utvikling hvor offentlige utgifter bare vokser, og regningen sendes til privat norsk næringsliv ikke en langsiktig bærekraftig løsning, hvis vi vil bevare oppslutning om rause og brede velferdsordninger. Hvis skatte- og avgiftsnivået skal opp, er det mindre skadelige avgifter man heller bør øke. For eksempel kan matmomsen økes, slik at den harmoniserer med vanlig sats. Det vil bety minst 10 milliarder kroner i økte inntekter, som kan gi en mer effektiv og målrettet omfordeling. En lik og høy klimaavgift for alle norske utslipp er et annet forslag.

Fremskrivninger fra blant annet produktivitetskommisjonen og i perspektivmeldingene tilsier at vi i møte med den fulle virkningen av en eldre befolkning om noen tiår må regne med skatteøkninger, men det vil i seg selv ikke være nok. Hvis vi kun skal øke skattene for å finansiere fremtidens velferd, må de settes så høyt at de vil skade økonomien i alvorlig grad. For eksempel viste produktivitetskommisjonen at skattenivået for gjennomsnittsfamilien må over 60% i mangel av andre reformer. Et slikt skattenivå er ikke bærekraftig og gir alvorlige effektivitetstap. Verken venstresiden eller høyresiden kommer utenom kutt i offentlige utgifter, tiltak som fremmer produktivitetsvekst i offentlig sektor og økt arbeidsinnsats generelt.

Det er likevel i dag rom for skattelettelser i norsk økonomi. Etter tiår med betydelig vekst er de offentlige utgiftene nå rekordhøye, og den offentlige andelen av BNP har passert 50 %. Problemet med skattelettelsene som dagens regjering har gjennomført, er ikke at de i seg selv er ufornuftige. Det som er problematisk, er at de i så høy grad er finansiert ved hjelp av økt oljepengebruk. En vanlig kritikk av de rødgrønnes oljepengebruk var at de brøt med handlingsregelens intensjon om at innfasingen av oljepenger skulle brukes til skattelettelser, infrastruktur, utdanning og forskning. Det var på mange måter en riktig kritikk, men dagens regjering har dessverre ikke vridd denne politikken i vesentlig grad – det føres snarere en Ole Brumm-politikk som sier ”ja takk, begge deler” – mer til pensjonister, forsvar og samferdsel – og litt skattelette på toppen av dette.  Velgere som synes skattenivået er for høyt, bør ikke glemme at uten overføringer fra Oljefondet – i 2017 budsjettert til rekordhøye 260 milliarder kroner – måtte skattenivået vært mye høyere, eller de offentlige utgiftene måtte vært betydelig lavere.

Det vil være riktig å redusere veksten i oljepengebruken fra det nivået Solberg-regjeringen har lagt seg på. Skal den ned, betyr det mindre vekst i offentlige utgifter. Høyresiden protesterer selvsagt på Aps forslag om økt skatt, men viser foreløpig ikke i tydelig nok grad hvilke offentlige utgifter som skal begrenses. Mangel på utgiftskutt nå gir relativt høyere skatt i fremtiden. Og hvem er morgendagens skattebetalere? Jo, nyutdannede og andre unge arbeidstakere som ikke har klatret så høyt på lønnsstigen, og som Ap med sitt forslag vil gi moderate inntektsskatteletter og dels skjerpede avgifter. Vi som er liberale eller konservative, og i utgangspunktet har tilbøyelighet til å stemme ikke-sosialistisk, fortjener et troverdig alternativ som leverer skattelettelser, men da kommer man ikke utenom lavere vekst – og helst kutt – i offentlige utgifter.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv mandag 6. februar 2017.

Relatert

Skjalg Stokke Hougen

Ekstremister må ikke inviteres inn i debatten

De radikale klimaaktivistene har lykkes med sin strategi, og har fått komme til orde med et budskap som er langt over streken fra hva som er konstruktivt for en offentlig debatt. Hvor langt skal vi la dem gå før dette blir for mye?

TerrorismeDemokrati og rettigheterKlima og miljø

Aslak Versto Storsletten

Systemet, og ikke menneskene i offentlig sektor, er problemet

Ikke noe sammenlignbart land har like mange offentlig ansatte som Norge.

Økonomisk politikkOffentlige utgifterØkonomi

Steinar Juel

Farlig tunnelsyn i skattedebatten

Skattedebatten dreier seg bare om fordelingseffekter og om å skaffe mer inntekter til rekordhøye og økende offentlig utgifter. Er eierskap og egenkapital til norske bedrifter virkelig helt uinteressant?

ØkonomiNæringspolitikkSkatt og avgifter

Lars Kolbeinstveit

Sykelønnsdebatt på høyresiden

Hvis opposisjonen ikke makter å diskutere bedre, risikerer vi at Høyre i posisjon vil måtte fremme ugjennomtenkte kutt.

VelferdsstatenØkonomiVelferdstjenesterArbeid og sysselsetting

Oda Oline Omdal

Skolen må ta et større ansvar for å trene unge i debatt og kildekritikk

Mange unge opplever terskelen for å ytre seg offentlig som svært høy. Heldigvis kan problemet løses.

Demokrati og rettigheterSkolepolitikkYtringsfrihet

Lars Peder Nordbakken

Da USA brøt med seg selv

USAs posisjon som den frie verdens leder er usikker. Da er det desto mer å lære av Roosevelts internasjonale prosjekt.

InternasjonaltInternasjonale institusjonerPolitikk og samfunnUSA