Fastlegeordningen og nødløsninger
Skal en få fastlegeordningen opp og stå igjen, bør en se på flere sider ved ordningen enn bare mer penger.
Publisert: 12. januar 2023
Fastlegevikar Eirik Haarr kommenterer i Aftenbladet 6. januar mitt innlegg om Klepp kommunes avtale med Dr. Dropin om avhjelping av mangelen på fastleger i kommunen. Han mener dette er sløsing med penger, fordi Dr. Dropin i 2021 hadde store overskudd.
Han nevner ikke at selskapet har gått med underskudd i hvert av de foregående årene de har eksistert. Overskuddet i 2021 var ekstraordinært fordi avtaler om å bistå under covid-pandemien ga høy aktivitet.
En annen debatt
Jeg er enig i at slike avtaler som det Klepp har inngått, ikke kan erstatte fastlegeordningen. Så vidt jeg har registrert, er det heller ingen som mener det. Fastlegeordningen har vært en god ordning og har gjennomgående høy tillit i befolkningen. Diskusjonen nå dreier seg derfor ikke om ordningen som sådan, men om hva en kommune gjør når den ikke får nok fastleger til å dekke befolkningens behov.
Klepp har da vært pragmatisk og funnet en løsning med Dr. Dropin, som avhjelper situasjonen.
Tromsø-modellen
Det er uheldig når fastlegeordningen svikter. Årsaken synes å være sammensatt, og handler ikke bare om penger. Når man, som i Tromsø, reduserer pasientnormen for en fastlege fra 1500 til 1000, og justerer opp basistilskuddet, så blir fastlegetilbudet umiddelbart redusert med én tredel. For å opprettholde samme tilbud som før, må det rekrutteres 33 prosent flere fastlegehjemler. Det er betydelig, når kommunen i utgangspunktet mangler fastleger.
Haarr har rett i at det kan være at Tromsø-ordningen gir bedre legedekning over tid. Men på kort sikt skjer det motsatte, og folk har behov for lege også på kort sikt. Tromsø-modellen er kostbar for kommunene, økonomisk fordelaktig for fastlegene, og det er høyst usikkert om den løser fastlegekrisen, selv på lengre sikt.
Mangesidig
For seks år siden, 26. oktober 2016, skrev jeg en kronikk i Dagens Næringsliv om svakheter ved fastlegeordningen. Hvordan prisen på hjemler hindret rekrutteringen, hjemler som var tildelt gratis av kommunene. Samtidig var det da vanlig at leger som leide praksis for å skaffe seg erfaring til å bli fastleger, kun fikk inntekter for behandlede pasienter. Legen som eide hjemmelen, beholdt ofte hele basistilskuddet selv. Min konklusjon da var at dette var forhold som reduserer rekrutteringen til fastlegeyrket.
Skal en få fastlegeordningen opp og stå igjen, bør en se på flere sider ved ordningen enn bare mer penger.
Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 10.1.2023.
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
