
Bistandsblogg: Hva betyr Trump for verdens fattige?
Hvilken bistandspolitikk kan vi forvente av USA i løpet av Trumps presidentperiode?
Publisert: 24. januar 2025
Allerede på sin første dag utstedte USAs nyvalgte president Donald Trump en presidentordre om å stanse alle utbetalinger av amerikansk bistand i inntil 90 dager. Selv om USA kun gir rundt 0,18 prosent av BNI til bistand, er de i absolutte tall den klart største bistandsgiveren globalt. I 2023 brukte stormakten rundt 64 milliarder dollar på bistand, mens Norge til sammenligning brukte 5,5 milliarder dollar.
Mange er dermed bekymret for hva konsekvensene kan bli for verdens fattige. Men hva kan vi forvente av Trump de neste fire årene, og hvor stor makt har egentlig presidenten til å gjennomføre bistandspolitikken sin?
Frys i all amerikansk bistand
Presidentordren setter i hvert fall tonen fra start. I ordren, hvor det også varsles en full gjennomgang av amerikansk bistand, slås følgende dom:
“The United States foreign aid industry and bureaucracy are not aligned with American interests and in many cases antithetical to American values. They serve to destabilize world peace by promoting ideas in foreign countries that are directly inverse to harmonious and stable relations internal to and among countries”
Ordren sender et klart signal fra Det hvite hus om at bistand er en politisk og kulturell kamp, hvor programmene representerer en progressiv og “woke” politikk. Å gjøre bistanden til en del av kulturkrigen kan være et effektivt grep for å inspirere ytre høyre verden over. Espen Teigen, Sylvi Listhaugs tidligere spinndoktor og nå journalist i bloggen Document, hyller Trumps beslutning på X. Tweeten, som i skrivende stund har nærmere 1000 likes, lyder: “Norge burde gjøre det samme. Frys bistanden og finn ut hvorfor vi bruker mer enn alle andre i verden, og hva skattepengene våre går til”.
Presidentordren gir imidlertid betydelig makt til utenriksminister Marco Rubio, som kan avslutte pausen for spesifikke programmer etter sitt eget ønske. Han får også stor autoritet til å implementere politikken etter sine egne utenrikspolitiske prioriteringer.
Det er også usikkert hvordan ordren skal tolkes. Innad i det amerikanske bistandsmiljøet er det for eksempel usikkert hva som skjer med organisasjoner som har gjennomført bistandsprogrammer, men enda ikke har fått betalt for det. Slike detaljer kan avhenge av hvor strengt Trumps byråkrater velger å tolke og håndheve ordren.
Walter Kerr, viseadministrerende direktør i bistandsreformkoalisjonen Unlock Aid, påpeker at 90-dagers-gjennomgangen skaper et lite vindu for å gjøre det amerikanske bistandssystemet bedre, men at det også medfører en betydelig risiko for å sette viktige investeringer i helse, matsikkerhet og migrasjon i fare.
Trekker USA ut av Parisavtalen og WHO
På sin første dag varslet også Trump at han trekker USA ut av Parisavtalen, slik han gjorde i sin forrige presidentperiode, siden avtalen “ikke gjenspeiler vårt lands verdier eller våre bidrag til å nå økonomiske og miljømessige mål”. Trump trekker også USA ut av Verdens helseorganisasjon (WHO). Også dette var varslet, ettersom Trump allerede i 2020 avsluttet samarbeidet med WHO på grunn av organisasjonens pandemihåndtering. Nå uttaler Trump at “WHO fortsetter å kreve urettferdig mye betalt fra USA, langt ute av proporsjoner sammenlignet med andre land», og viser til at Kina har tre ganger så mange mennesker, men likevel betaler 90 prosent mindre enn USA.
Forskere frykter at USAs uttrekning kan true verdens innsats mot sykdommer som aids, malaria og tuberkulose – og ikke minst svekke verdens evne til å avverge eller takle en eventuell ny pandemi. Et svært forenklet regnestykke kan illustrere hva USAs uttrekning faktisk kan bety.
WHOs investeringsplan for 2025-2028 har mål om å redde 40 millioner liv. I dag står USA for 16 prosent av FN-organisasjonens finansiering, og er ifølge Financial Times WHOs største enkeltstående bidragsyter. Forutsatt at WHO ville nådd målet sitt, og ingen erstatter USAs finansiering, vil resultatet av Trumps uttrekning være at 6,4 millioner liv ikke blir reddet i løpet av fireårsperioden. Det tilsvarer 1,6 millioner liv hvert eneste år.
Ifølge Devex er det nemlig ikke like sikkert at andre donorer vil steppe inn, slik de gjorde da Trump frøs finansieringen i 2020. Flere eksperter peker på at den politiske situasjonen i Europa gjør det usannsynlig at europeerne vil komme til unnsetning, hverken økonomisk eller politisk.
Likevel er det selvsagt mange usikre premisser ved dette regnestykket, og mest sannsynlig blir ikke konsekvensene like store. Blant annet fordi Kongressen tidligere har vedtatt at USA må gi ett års varsel før de kan trekke seg ut. I tillegg må USA betale det de har forpliktet seg til i det inneværende budsjettåret.
Hva sier Project 2025?
Men hva annet, utover presidentordrene som Trump har utstedt, kan vi forvente av USA i løpet av denne fireårsperioden? Dersom vi ser til Project 2025, den konservative tankesmien Heritage Foundation sin mye omtalte plan for USAs politikk de neste fire årene, kan vi forvente store endringer. Der fremsetter de at bistanden bør brukes utelukkende som et utenrikspolitisk verktøy for å fremme USAs interesser. En sentral del er å komme med en motstrategi til Kinas tilstedeværelse i Latin-Amerika og Afrika gjennom deres “Belt and Road Initiative».
Det er også forventet at den såkalte “munnkurvregelen” blir gjeninnført. Denne regelen har blitt innført hver gang republikanerne har hatt makten i USA siden 1985, og handler om å forby støtte til organisasjoner og andre som informerer om eller utfører abort. I 2017 utvidet imidlertid Trump den til å gjelde all helsebistand, ikke bare bistandsmidler øremerket familieplanlegging. Project 2025 foreslår å ytterligere utvide regelen til å gjelde all amerikansk bistand, inkludert i humanitære situasjoner.
Project 2025 anbefaler også USA å trekke seg fra både Verdensbanken og IMF, og terminere finansieringen til begge institusjonene. Istedenfor bør bistanden utelukkende skje unilateralt, og ikke gjennom internasjonale institusjoner eller NGOs.
Det er likevel verdt å påpeke at presidenten ikke kontrollerer bistandsbudsjettet direkte, og at det derfor neppe blir like store endringer som Trump ønsker. I forrige presidentperiode sikret en koalisjon i Kongressen at få av kuttene som Trump foreslo ble gjennomført.
Det er imidlertid rimelig å forvente at det blir gjennomført betydelige kutt i denne perioden. Hvilke konsekvenser bør det få for Norge? Skal vi løpe etter Trump og fylle gapene som oppstår, eller ignorere kuttene og heller investere der vi mener Norge har best kompetanse for å utgjøre en forskjell? Det er dilemmaet norsk bistand nå står overfor.