Kunnskapsbasert skolepolitikk
Å gjennomføre tiltak som ikke er basert på kunnskap, er ikke uvanlig. Det uvanlige er at man gjør det når tiltaket er meget kostbart, når det potensielt kan få uheldige følger, og når den kunnskapen man trenger, er bestilt og vil foreligge om ganske kort tid, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 7. januar 2018
I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018 fikk KrF gjennomslag for innføring av en lærernorm på skolenivå.
Jeg mener, slik jeg skrev i et innlegg 11. desember, at dette er uheldig. Konsekvensene av å innføre en slik norm er ikke utredet. Det kan bli svært kostbart, uten at det har noen effekt av betydning. I verste fall kan konsekvensene bli negative.Stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan (KrF) mener (22. desember) at mitt innlegg «oser» av «ideologisk motstand» og altså ikke er faglig basert. Det er å snu saken på hodet.Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder lærertetthet og ressursbruk i skolen. Likevel ønsker mange å øke lærertettheten fordi de antar at dette vil bedre elevenes læring.
Det finnes mye forskning, både nasjonalt og internasjonalt, på effekten av økt lærertetthet. Funnene spriker, men det overveldende antallet studier, også fra Norge, viser veldig liten eller ingen effekt av økt lærertetthet.
Å gjennomføre tiltak som ikke er basert på kunnskap, er ikke uvanlig. Det uvanlige er at man gjør det når tiltaket er meget kostbart, når det potensielt kan få uheldige følger, og når den kunnskapen man trenger, er bestilt og vil foreligge om ganske kort tid.
De partiene som står bak den nye lærernormen, inkludert KrF, har nemlig tatt initiativ til utredninger og forskning som kunne gitt dem et bedre svar om effekten av en lærernorm:
I februar 2017 ba Stortinget Regjeringen «å fremskaffe et kunnskapsgrunnlag om den reelle situasjonen i Skole-Norge vedrørende klassestørrelse og lærertetthet for hvert av grunnskolens trinn». Resultatet vil komme i to rapporter i juni 2018 og høsten 2018.
Men mer alvorlig er det at Stortinget, inkludert KrF, også har bevilget titalls millioner kroner til to store forskningsprosjekter som skal se på hva man kan oppnå ved å øke lærertettheten. Det ene prosjektet skulle følge 6000 elever i 1.- 4. klasse i fire år og blant annet undersøke effekten på lese- og skriveopplæringen. Et annet prosjekt skulle se på matematikkundervisningen.
Denne forskningen er nå kommet omtrent halvveis, men på grunn av vedtaket om å innføre en lærernorm er det er uklart om forskningen kan videreføres, om den er bortkastet, må avbrytes og/eller må gjennomføres på helt andre måter.
Det er altså ikke min kritikk som oser av ideologisk motstand. Det er KrF og stortingsflertallet som ikke har tid til å vente på resultatene av den forskningen de selv har satt i gang. Det er ikke rart at det overrasker og skuffer forskerne.
Grøvan hevder at innføringen av en lærernorm «er den største skolereformen i dette årtusen». Det tror jeg ikke mange vil være enig med ham i.
Men hvis han virkelig mener at dette er en stor «skolereform», er det desto mer beklagelig at han og partiet hans ikke har hatt tid til å vente på mer kunnskap. Sist KrF var med på å vedta en ordentlig reform, nemlig Kunnskapsløftet, mente forskerne at vi aldri før hadde gjennomført en reform som var så basert på kunnskap og forskning. I dag vet vi at denne reformen gir resultater. Derfor er det ekstra synd at det nå fattes vedtak uten et skikkelig kunnskapsgrunnlag.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 5.1.18.
Relatert
Faktaresistent friskoledebatt
Lærere bør forhandle med kommunen, ikke staten
Sluttreplikk om Osloskolen
Osloskolen – god for elevene
Dagsavisens dårlige argumenter
