Politikk med bind for øynene

Publisert: 7. desember 2006

«Det man ikke vet, har man ikke vondt av.” Er det dette som ligger til grunn for Regjeringens kunnskapspolitikk? Mye kan tyde på det, skriver Kristin Clemet i denne kronikken i Ukeavisen Ledelse

Forleden kom nye forskningsresultater om friskolene. De viser at friskolene ikke fører til økt sosial segregering, og at de har bedre resultater enn offentlige skoler har. Det hadde derfor vært interessant å få vite om de får til noe som offentlige skoler kan lære av, og om friskolene også kan ha en positiv virkning på de offentlige skolene.

Det var også planen. Neste ledd i denne forskningen skulle nemlig være å studere hvordan friskoler påvirker den faglige og pedagogiske utviklingen i den offentlige skolen. Men det blir ikke noe av. Regjeringen har gitt beskjed om at forskningen skal stoppes. Kunnskapsministeren trenger ikke mer kunnskap. Som hans statssekretær Lisbet Rugtvedt sier: Friskolepolitikken er ”et politisk og verdimessig utgangspunkt som man ikke trenger forskning for å stå for.”

Det er et synspunkt det er all mulig grunn til å distansere seg fra.

All politikk hviler selvsagt på prinsipper og verdier. Politikk uten verdier er teknokrati og anti-demokrati. Men enøyde ideologer som ikke prøver sine prinsipper mot erfaringen og det virkelige liv, kan gjøre like stor skade. Den dagen man frykter kunnskap om konsekvensene av egen og andres politikk, er det virkelig fare på ferde.

Hvilke verdier er Regjeringen opptatt av? Rugtvedt sier at Regjeringen ønsker å gjøre den offentlige skolen ”knallgod”, og at ”den er et møtepunkt i samfunnet som bringer sammen unger med ulik sosial bakgrunn”. Dette er ingen uenig i, men er det så sikkert at friskolene er til hinder for å få det til?

Sagt med andre ord: Vil et innslag av friskoler gjøre det lettere eller vanskeligere å skape en ”knallgod” offentlig skole? Vil et innslag av friskoler gjøre det lettere eller vanskeligere for barn med ulik sosial bakgrunn å møtes?

Den forskningen som nå er kommet, gir liten drahjelp til de myter de rødgrønne så langt har spredd rundt seg. Den viser nemlig at friskolene ikke øker de sosiale skillene. Elever på friskoler har en like variert bakgrunn som elever på offentlige skoler. Men fordi de ikke går på nærskolen sin, der man som regel går med ”likesinnede”, kan det hende at skolemiljøet på mange friskoler faktisk er mer variert. I tillegg er altså friskolene så (knall?)-gode at de kanskje har noe å lære bort til de offentlige skolene. Så hvorfor vil ikke Rugtvedt lære mer om det?

Det er nærliggende å tro at det ikke passer inn. Regjeringen har jo levd høyt på myter og udokumenterte påstander om friskolenes negative virkninger. Når det nå viser seg at mytene ikke blir bekreftet, er det ubekvemt å få vite mer. Kunnskapsdepartementet er redd for mer kunnskap!

For meg er den grunnleggende verdien i friskolesaken en selvsagt rett for elever og foreldre til å velge en alternativ skole, dersom de ønsker eller trenger det. Og det skal være en rett som gjelder alle – ikke bare de rike. Dersom denne retten skal fratas oss, må det begrunnes godt. Spørsmålet blir derfor: Har friskolene så store skadevirkninger at de bør forbys eller begrenses sterkt? Og hvis ikke; kan det tvert om tenkes at forekomsten av friskoler har noen positive virkninger?

Spørsmål knyttet til virkningen av at vi har friskoler er et empirisk spørsmål som krever forskning. Man må rett og slett undersøke hvordan de virker. Og så langt tyder altså norsk forskning på at friskolene ikke har skadevirkninger – men at de snarere har noen positive virkninger som kommer elevene til gode. Prinsippet om valgfrihet har tålt møtet med virkeligheten.

Det samme kan neppe sies om de rødgrønnes verdier. De er basert på myter og fordommer som sprekker i møtet med kunnskap om virkeligheten:

De har drevet en voldsom propaganda mot kommersielle skoler og latt som om friskolene er kommersielle. Det er ikke sant.

De har med bred penn påstått at det bare er de ”hvite og rike” som går på friskoler, og at taperne blir igjen i den offentlige skolen. Det er ikke sant.

De har kastet om seg med påstander om at den offentlige skolen rommer et stort mangfold av elever, mens friskolene bare huser de ressursrike og rike. Det er ikke sant.

De har kategorisk avvist at ulike skoler kan lære noe av hverandre, og at det eneste vi oppnår med friskolene, er en destruktiv konkurranse. Heller ikke det er sant.

Flere av de rødgrønne har gått på friskoler selv, eller de har barna sine i friskoler. Jeg tror ikke det er fordi de er usolidariske, hvite og rike. Men samtidig tror jeg ikke de er bedre enn andre elever og foreldre på friskolene.

Så det er kanskje på tide å avmystifisere friskolene og friskoledebatten – og å

avveie verdiene mot virkeligheten?

(Artikkelen stod på trykk i Ukeavisen Ledelse nr. 43/2006)