Læreplaner og pedagogikk
Kristin Clemet svarer Vidar B. Skretting.
Publisert: 25. februar 2024
Vidar B. Skretting er en av dem som mener å vite hvorfor Norge, og antagelig også andre land, gjør det dårlig i den siste PISA-undersøkelsen.
Han mener at det skyldes at vi for 18 år siden gikk over fra kunnskapsbaserte til kompetansebaserte læreplaner, og at vi ikke tok et oppgjør med den progressive pedagogikken.
Han klandrer ikke politikerne, for også forskerne gikk inn for dette, men han mener at forskningen var for dårlig.
Skretting berører generelt et helt selvsagt poeng: Når vi fører kunnskapsbasert politikk, må vi basere oss på den beste kunnskapen vi til enhver tid har, og til det som fagfolk oppfatter som beste praksis.
Det betyr ikke at det ikke kommer ny kunnskap, eller at ikke omgivelsene endres og skaper nye utfordringer og behov. Debatten vi i dag har om for eksempel mobilbruk og skjerm i skolen, var hverken aktuell eller mulig å forutse tidlig på 2000-tallet.
Samtidig trekker Skretting, etter min mening, altfor enkle og spekulative konklusjoner, både om hvordan læreplanene ble endret i 2006, og hvilken betydning endringene har hatt.
Læreplanene er blitt mer kompetansebaserte. Det er et resultat av en samfunnsutvikling som har gjort skolen langt viktigere for menneskers mulighet til å bli integrert i samfunnsog arbeidsliv.
Men det er kunstig, etter min oppfatning, å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap. Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene.
Jeg er også uenig med Skretting i at det ikke ble tatt et oppgjør med det han kaller «den progressive pedagogikken» tidlig på 2000-tallet.
Den gangen var det en bred debatt både om fenomenet «ansvar for egen læring» og om læreplanenes krav til lærerne om å bruke reformpedagogiske metoder, og om hvordan dette hadde feilet.
«Ansvar for egen læring» ble av mange tolket til at læreren skulle avstå fra å styre og lede, og at elevene skulle overlates til seg selv, men det går selvsagt ikke. Det er heller ikke mulig å gjennomføre prosjektarbeid på en god måte, dersom de fysiske forutsetningene ikke er til stede eller lærerne mangler kompetanse.
Jeg tror de fleste som deltok i debatten den gangen, oppfattet Kunnskapsløftet som et oppgjør med ideen om «ansvar for egen læring» og (kravene til) progressiv pedagogikk.
Men selv om jeg er uenig med Skretting, mener jeg at han berører et interessant tema. Utformingen av læreplaner reiser nemlig alltid en lang rekke viktige spørsmål:
Hvor detaljerte eller overordnede skal læreplanene være? Skal de fylles med mål eller krav til bestemte aktiviteter? I hvilken grad skal de vektlegge ferdigheter, kompetanse og kunnskap? Hvor stor autonomi skal lærere, skoler og skoleeiere ha, for eksempel når det gjelder pedagogiske metoder? Og ikke minst: Hvem skal ha innflytelse på hvordan læreplanene skal være, og hvem skal til slutt «vedta» dem?
Dette er viktige spørsmål som alltid må diskuteres når læreplanene skal endres.
Selv tror jeg likevel at vi må lete andre steder enn i læreplanene, dersom vi skal finne de viktigste årsakene til tilbakegangen i PISA-undersøkelsen.
Jeg tror det handler mest om ledelse og styringen av skolen og om kvaliteten på det pedagogiske arbeidet.
Innlegget er publisert i Dag & Tid 23.2.2024.
Relatert
Nivådeling i skolen er til alles beste. Nå må kunnskapsministeren ta grep
Mehl kan ikke få både i pose og sekk
Fleksibel skolestart: Svar til Sæther
Er eksamensavgift egentlig en dårlig idé?
Den norske skolen svikter de evnerike barna
