Studieavgift bør innføres i Norge
Mange ser på gratis høyere utdanning som et av de bærende elementene i arbeidet med å oppnå sosial mobilitet i samfunnet. Likevel går høyere utdanning – stort sett – i arv i Norge, skriver Mats Kirkebirkeland.
Publisert: 10. juli 2017
Mange ser på gratis høyere utdanning som et av de bærende elementene i arbeidet med å oppnå sosial mobilitet i samfunnet. Likevel går høyere utdanning – stort sett – i arv i Norge.
Gratis høyere utdanning innebærer derfor en betydelig overføring til studenter med en privilegert familiebakgrunn og gode fremtidsutsikter.
I et nytt Civita-notat diskuterer jeg verdien av høyere utdanning i Norge, samtidig som jeg undersøker effekten av studieavgifter i andre land. Funnene peker i retning av at en moderat studieavgift bør innføres i Norge. Den økonomiske avkastningen av høyere utdanning, både for samfunnet og for individet, er lav i Norge sammenlignet med andre OECD-land.
Enkelte mener også at vi er på vei til å få en «mastersyke» i Norge, som betyr at flere enn nødvendig tar lang høyere utdanning. En moderat studieavgift er derfor både mer rettferdig, kan hindre «overutdanning» og trolig øke verdien av høyere utdanning.
I Tyskland tillot man delstatene å innføre en universell studieavgift på maksimalt 500 € (ca. 5000 kroner) per år i 2005. Noen delstater valgte å innføre studieavgiften, mens andre lot være. Enkelte tidligere studier viser en liten negativ effekt på opptaket, blant annet ved at videregående-elever droppet høyere utdanning til fordel for et ikkeakademisk fagutdanningsløp med lønnsinntekt. Dette kan være positivt, dersom eleven i utgangspunktet ikke var motivert nok til å studere til en høyere utdanning.
Senere empiriske studier fra Tyskland viser ikke signifikant effekt på det totale opptaket til tyske offentlige universiteter i etterkant av introduksjon av studieavgift. Men hadde en studieavgift på 500 € i Tyskland negativ sosioøkonomisk effekt?
En studie som undersøkte studentenes konsum før og etter introduksjon av studieavgift, viste ingen effekt på konsum totalt sett, og heller ingen effekt på studentenes sosioøkonomiske bakgrunn, men man fant en liten negativ konsumeffekt for kvinnelige studenter.
Den manglende konsumeffekten ble forklart med at studieavgift økte sannsynligheten for økt støtte fra foreldre/familie, ikke at flere studenter arbeidet deltid. Studentene som allerede hadde lønnsinntekt ved siden av studiene, fikk økt arbeidsinntekt.
En annen interessant studie fra Tyskland viste også at delstatene som innførte studieavgift, fikk en signifikant reduksjon i tiden studentene brukte på å fullføre studieløpet. Tyskland fjernet muligheten for studieavgift i 2014, men diskuterer nå å gjeninnføre en avgift for studenter fra land utenfor EU. Storbritannia, som har studieavgifter opptil 9000 £, blir ofte brukt som et «skrekkeksempel» i debatten om studieavgifter. Men hvilke effekter har den høye studieavgiften hatt?
En studie fra 2011 viser at en studieavgift har en signifikant negativ effekt på opptak til høyere utdanning, der en økning på £1000 (ca. 11.000 kroner) i studieavgift reduserer opptaket til høyere utdanning med 3,9 prosentpoeng.
En annen studie, som sammenlignet Irland (som ikke har studieavgift) og Storbritannia i perioden 2000-2010, viser ingen effekt på det generelle opptaket, som har fortsatt å øke begge steder, også i takt med at studieavgiften i Storbritannia har økt. I Skottland fjernet man studieavgift ved offentlige universiteter i 2007. Men tiltaket har hatt liten effekt.
Andelen studenter med ufaglært familiebakgrunn, har kun økt med 0,2 prosentpoeng, til 26,8 prosent, fra 2007 til 2011. De samme tallene for England, hvor det ikke ble innført gratis utdanning, viser en økning fra 30,9 prosent til 33,1 prosent.
Forskning gjort ved Universitetet i Edinburgh viser også at det skotske høyere utdanningssystemet har minst mobilitet i Storbritannia. Mens skotske 18-åringer fra de mest privilegerte bakgrunnene har fire ganger så høy sannsynlighet for å studere til en høyere utdanning som de med minst privilegert familiebakgrunn, er tilsvarende tall for England 2,4 ganger, mens Wales og Nord-Irland ligger på rundt tre.
Etter fjerning av studieavgifter ved skotske universiteter har antall studieplasser mer eller mindre stått i ro. Dette, i motsetning til i England, der en studieavgift har bidratt til å finansiere flere studieplasser og en ekspansjon av høyere utdanning på en slik måte at tilbudet har holdt tritt med etterspørselen.
Norge har vært velsignet med en petroleumsøkonomi som har finansiert både vekst og økt kvalitet ved de norske utdanningsinstitusjonene. Men dette kan endre seg i fremtiden.
Egenandel – i form av en moderat studieavgift – er en mulig løsning som kan delfinansiere både fremtidig vekst og økt kvalitet i universitets- og høyskolesektoren. En studieavgift vil også bidra til en mer rettferdig fordeling av den økonomiske verdien av høyere utdanning .
En studieavgift kan ha en negativ effekt for personer med lavere sosioøkonomisk status, for eksempel gjennom økt risiko for låneaversjon. Denne effekten kan uansett motvirkes ved å styrke Lånekassens finansieringsstøtte – som er det fremste verktøyet for å oppnå lik rett til utdanning. Dersom en studieavgift også kan redusere andelen studenter som ikke fullfører på normert tid, slik det skjedde i Tyskland, er det etter hvert mange argumenter som tilsier at en moderat studieavgift kan og bør innføres i Norge.
Jeg oppfordrer norske myndigheter til å utrede en ordning for en innføring av studieavgift ved norske høyere utdanningsinstitusjoner.
Innlegget er på trykk i Adresseavisen 8.7.17.
Relatert
Nivådeling i skolen er til alles beste. Nå må kunnskapsministeren ta grep
Mehl kan ikke få både i pose og sekk
Fleksibel skolestart: Svar til Sæther
Er eksamensavgift egentlig en dårlig idé?
Den norske skolen svikter de evnerike barna
