Høyere utdanning

En subsidiert rød løper til de mest privilegerte

Gratis høyere utdanning er først og fremst en subsidie av et individuelt gode til de mest privilegerte, skriver Mats Kirkebirkeland hos Minerva.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 16. juli 2016

Amanda Schei, leder i Norges Venstrekvinnelag og Minerva-skribent, skriver en interessant kommentar til Lars Gauden-Kolbeinstveits forslag om å innføre egenandeler i form av en moderat studieavgift ved offentlig høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Schei beskriver hos Minerva 5.juli, hvordan hun, som er oppvokst i en slekt med akademikere på begge sider, har fått en rød løper til høyere utdanning.

Schei og de fleste norske politikeres tanke om at gratis høyere utdanning først og fremst kommer de med lav sosioøkonomisk bakgrunn til gode, er nobel. Men sannheten er at de som har mest glede av gratisprinssippet, er de med best sosioøkonomisk bakgrunn. Det finnes mange eksempler på at samfunn som subsidierer enkelte goder, av hensyn til de fattige og de med dårligere sosioøkonomisk bakgrunn, først og fremst treffer de mest privilegerte i samfunnet. Det klassiske eksempelet er subsidiering av bensin og energi.

Studier fra oljelandet Nigeria viser at den rikeste 20-prosenten av husholdningene mottar dobbelt så mye av subsidiene til bensin som de fattigste 20 prosentene. Et arbeidsdokument utarbeidet av IMF og statstikk fra IEA (se grafikk under), viser også til at generelle ordninger, som subsidier av bensin og energi, først og fremst går til de rikeste, fordi forbruket av bensin naturlig nok er større i denne gruppen. Det samme gjelder til en viss grad subsidieringen av gratis høyere utdanning.

I 2008 innførte Ecuador gratis høyere utdanning ved alle offentlige universiteter, fordi svært få personer med fattig familiebakgrunn, særlig i den ikke-europeiske befolkningen med et urspråk som morsmål, tok en høyere utdanning. Ved å se på statstikk, fra både rett før og etter reformen, kan man se hvilken fordelingseffekt innføring av gratis høyere utdanning fikk i dette samfunnet.

Mens fire prosent av elevene med et urfolkspråk som morsmål på college (videregående), studerte videre på et offentlig universitet i 2007, økte andelen til kun fem prosent i 2009 – ett år etter at reformen ble innført. Blant elever på college som hadde spansk som morsmål, økte andelen fra 13 til 17 prosent i samme periode. Altså økte de etniske forskjellene etter at man innførte gratis høyere utdannelse.

Videre viser statistikken fra Ecuador at mens fire prosent av barna fra de fattigste husholdningene (husholdinger som får direkte statlige overføringer pga. av fattigdom) studerte i 2007, var andelen økt til syv prosent i 2009. Dette ser umiddelbart ut som en suksess. Men dersom man igjen sammenligner dette med barn fra husholdinger som ikke mottok offentlig fattigdomshjelp, så økte andelen til denne gruppe fra 16 til 24 prosent. Igjen ble forskjellene større.

Man kan selvfølgelig argumentere for at Ecuador allerede investerte for lite offentlige midler i høyere utdanning, og at reformen slik sett var klok politikk. Men gitt en viss mengde ressurser tilgjengelig, kan det også tenkes at man ville fått enda flere til å studere – og faktisk sett en reduksjon i de etniske og sosioøkonomiske forskjellene – ved i stedet å opprette målrettede statlige låne- og stipendordninger for potensielle studenter fra husholdinger med lavest sosioøkonomisk status, eller ved å investere mer offentlige midler i grunnutdanning. Uansett kan man ikke underslå at de som tjente mest på denne reformen, var studenter fra husholdinger i over- og middelklassen, som nå fikk gratis høyere utdanning, mens de før måtte betale studieavgifter.

Trolig er Ecuador et litt for fjernt eksempel for Norge, men det illustrerer poenget om at godene ved å ha gratis høyere utdanning i stor grad går til de mest privilegerte. Det er likevel bedre å vise til hva som skjedde i Skottland, da myndighetene innførte gratis høyere utdanning ved offentlige universiteter i 2007.

Lars Gauden-Kolbeinstveits notat viser for eksempel til at andelen studenter med «non-professional backgrounds» i Skottland kun har økt med 0,2 prosentpoeng til 26,8 prosent siden 2011. De samme tallene for England viser en økning fra 30,9 prosent til 33,1 prosent.

Forskning gjort ved Universitetet i Edinburgh viser også til at det skotske høyere utdanningssystemet har lavest sosialt mobilitet i Storbritannia. Mens skotske 18-åringer fra de mest privilegerte bakgrunnene har fire ganger så høy sannsynlighet for å studere enn de med minst privilegert familiebakgrunn, så er tilsvarende tall for de mest privilegerte 18-åringene i England 2,4 ganger, sammenlignet med de minst privilegerte 18-åringene. Wales og Nord-Irland, som også har studieavgift, ligger i midten med rundt tre ganger høyere sannsynlighet.

Rapporten peker blant annet på at etter innføringen av gratisprinsippet ved skotske universiteter, har antall studieplasser mer eller mindre stått i ro. I motsetning til i England, der en studieavgift har bidratt til å finansiere flere studieplasser og en ekspansjon av utdanningssektoren, på en slik måte at tilbudet har holdt tritt med etterspørselen. Rapportens konklusjon når det gjelder effekter av gratisprinsippet er knusende:

«It is not evident from the data that divergence in fee policy has given Scotland any specific advantage compared to other parts of the UK, in relation to increasing overall levels of participation or participation by more disadvantaged groups»

I Norge har vi vært i en situasjon der oljeøkonomien har «smurt» offentlige budsjetter i flere tiår, ved at tilbudet av de fleste offentlige tjenester har holdt tritt med etterspørselen etter de samme tjenestene i befolkningen. Fremover må vi forvente strammere offentlige budsjetter. Dette vil også slå ut i de offentlige bevilgningene til utdanning.

Gitt en viss mengde offentlige ressurser til utdanning, er det derfor naturlig å tenke høyt om prioriteringer på feltet. Dersom man fortsatt ønsker å tilby nok studieplasser i takt med at etterspørselen etter høyere utdanning fortsetter å øke, er egenandel – i form av en moderat studieavgift – en mulig god løsning som kan finansiere både fremtidig vekst og et kvalitetsløft i sektoren. Er virkelig gratis utdanning til de mest privilegerte riktig ressursbruk for å redusere utdanningsforskjellene i Norge? Forskning peker snarere på at man får mer igjen ved å prioritere ressursene tidlig i utdanningsløpet.

Det er også viktig å skille mellom grunnutdanning og høyere utdanning. Schei skriver konsekvent om utdanning i sin kommentar om høyere utdanning. Schei skaper da et inntrykk av at høyere utdanning og grunnopplæring (barne- og ungdomsskole) er to sider av samme sak. Det er riktig at (grunn)utdanning er en rettighet som enhver borger i det norske samfunnet har, og som derfor bør finansieres av fellesskapet over skatteseddelen. Men grunnutdanning er ikke bare er en rettighet, det er også en plikt. For det er jo nettopp denne plikten til en grunnopplæring som skal sørge for å gjøre den norske befolkningen til opplyste samfunnsborgere, og bidra «til mindre ulikhet og en mer opplyst og demokratisk orientert befolkning», som Schei beskriver det.

Høyere utdanning derimot, er først og fremst én valgmulighet av mange, og det er ikke nødvendigvis et bedre livsvalg enn andre. Det overordnede målet er at alle skal ha en reell mulighet til å gjøre dette livsvalget, dersom evnen og viljen er tilstede. Det er dette som må forstås som «lik rett til utdanning». Og det er Lånekassens studiefinansieringsordninger som opprettholder dette viktige og bredt politisk støttede prinsippet.

Det er Lånekassen som sørger for at teoretisk evnerike personer med dårlig sosioøkonomisk bakgrunn har lik rett (mulighet) til å få finansiert studier ved en høyere utdanningsinstitusjon. Uavhengig av om denne institusjonen har studieavgift eller ikke, eller om den er offentlig eller privat. Gratisprinsippet er et hult prinsipp, fordi det i all hovedsak bidrar til at personer med god sosioøkonomisk bakgrunn, som Schei, får et personlig gode tilnærmet gratis av samfunnet.

Schei går samtidig også i den klassiske «akademikerfellen», der målsettingen alltid synes å være at høyest mulig utdanning til flest mulig er det overordnede målet. Ved å stadfeste dette målet, følger det derfor naturlig at høyere utdanning også skal være gratis for dem som mottar godet. Men det finnes også flere «røde løpere» til livsveier, moral, læring og lykke, som ikke nødvendigvis er mindre verdt for den enkelte, enn en «rød løper» til høyere utdanning.

I motsetning til Schei har jeg ikke fått noen rød løper til høyere utdanning, da ingen av mine foreldre eller besteforeldre har høyere utdanning. Men jeg har likevel fått en annen rød løper i min oppvekst, som har gitt meg en erfaring, verdier og hjelp i livet.

Det første eksempelet er banalt. Jeg har nemlig lært et håndverk og har fagbrev. Dette gir meg mulighet til å utføre mange praktiske oppgaver, som mange akademikere trolig må få hjelp til å utføre. Men min røde løper har ikke bare gjort det mulig for meg å spare litt ekstra kroner gjennom å kunne fikse en rekke praktiske problemer selv.

Min røde løper har også lært meg å respektere verdien av egne arbeidstjente penger, etter mangfoldige arbeidsdager ute i all slags vær og vind i Bergens-traktene som ufaglært murer og lærling i akvakultur, i store deler av min ungdomstid. Og vel så viktig har det lært meg å respektere andre personers arbeidstjente penger, spesielt i det private næringsliv, enten dette gjelder arbeidskolleger, kunder eller eiere. Dette har igjen lært meg at ingenting i dette samfunnet er gratis. Alt som er gratis, er betalt av noen andre, og av deres arbeidsinnsats.

Scheis argumentasjon rundt betydningen av gratisprinsippet synes å være at jeg, en person som «uheldigvis» er født inn i en familie og slekt som ikke har hatt «filosofiske diskusjoner rundt middagsbordet» og «et hus fylt av flere bøker enn man kan telle», ikke vil gjøre det rette valget – altså ta høyere utdanning – med mindre dette valget er gratis.

Som allerede nevnt, er jeg fagutdannet med fagbrev og kommer fra en dårligere sosioøkonomisk bakgrunn enn Schei. Men dette har likevel ikke hindret meg i å studere. Ved private Handelshøyskolen BI i Oslo studerte jeg finans i tre år. Men i motsetning til hva tilfellet er for Schei, er mine studier betalt av meg selv, med god finansieringshjelp fra Lånekassen. Gratisprinsippet har altså hatt null og niks betydning for min «rett til utdanning».

Dette er ikke noe forsøk på klaging. For det viktigste «min røde løper» har gitt meg, er forståelsen for at for de aller fleste i Norge er det meste mulig med arbeidsinnsats og stå på-vilje. Et studielån på et par hundre tusen ekstra er ingen katastrofe for personer med en høyere utdanning i Norge. Og dersom det virkelig skulle være det, kan man – som Lars Gauden-Kolbeinstveit også argumenterer for i sitt notat – lage egne mekanismer som slår inn, dersom lønnsinntekt bortfaller.

På Handelshøyskolen BI var jeg heller ikke den eneste studenten som hadde en svak sosioøkonomisk bakgrunn. På tross av en utbredt oppfatning i samfunnet om at studenter ved BI kommer fra svært privilegerte kår, så viser en representativ befolkningsundersøkelse fra TNS Gallup i 2009, at flere av de som har studert ved Handelshøyskolen BI, har foreldre med arbeiderklassebakgrunn og lavere utdanning, sammenlignet med de som har gått på Universitetet i Oslo.

Schei skriver at hun har dårlig samvittighet for at hun har fått en rød løper til høyere utdanning. Det trenger hun ikke å ha. Hennes røde løper er kun én av mange røde løpere, som leder til forskjellige retninger, verdier og livserfaringer. Men at Scheis røde løper er kraftig subsidiert av samfunnet i tillegg, bør kanskje mane til ettertanke. Det har nemlig min røde løper lært meg.

Artikkelen er publisert hos Minerva 15.7.16. Se også Lars Gauden-Kolbeinstveits notat.

Publisert: 26. august 2022